Helse Nord ba i sitt styrevedtak om at saken skulle «... utredes ytterligere både for Åsgård, Breivika og delt løsning som likeverdige løsninger ...». Styret ba videre om at «... adm. direktør følger opp at en konkretisering av faglige vurderinger kommer tydeligere frem i det videre arbeidet» og at innspill fra eksterne interessenter innarbeides gjennom en høringsrunde.

I tråd med vedtaket har man jobbet videre med ytterligere utredning. En overordnet medvirkningsgruppe har vurdert alternativene, det er gjennomført risiko- og sårbarhetsanalyser, og høringsrunden for å fange opp innspill fra eksterne interessenter er nylig avsluttet.

Det er nytt fra forrige runde at man nå har funnet tomt til sikkerhetspsykiatrien som ikke får plass innenfor sykehusets tomtearealer i Breivika. I det «nye» Breivika-alternativet plasseres sikkerhetspsykiatrien i kjøreavstand (ca. 1 km) unna på en tomt som i dag eies av UiT Norges arktiske universitet. I praksis står man da igjen med ett alternativ hvor PHV/TSB er samlet på Åsgård (Å-alternativet), et delt Breivika-alternativ hvor deler av PHV/TSB legges i nærheten av somatikken, mens resten plasseres lengre nord på øya (B-alternativet), og et delt alternativ der deler av PHV/TSB legges til Åsgård og deler til Breivika (ÅB-alternativet).

Medvirkningsgruppa konkluderte med overveldende flertall (17 mot 5 stemmer) med at Å-alternativet er et faglig bedre egnet alternativ enn B-alternativet. I ettertid har også et samlet klinikklederteam stilt seg bak Åsgård som best egnet. Det har også kommet et sterkt støtteskriv for Åsgård-alternativet fra erfaringskonsulenter på vegne av pasienter og brukere. Erfaringskonsulentene trekker særlig fram økt fare for stigma og svekket behandlingstilbud som vesentlige svakheter ved B-alternativet.

Med unntak av Nordlandssykehuset og Finnmarkssykehuset som ikke tar stilling, er alle høringsuttalelsene samlet om Åsgård. Instanser som gjennom høringen har gitt sin klare støtte til Å-alternativet er Troms og Finnmark Fylkeskommune, Tromsø kommune og brukerorganisasjonene Funksjonshemmedes fellesorganisasjon, Landsforeningen for pårørende innen psykisk helse, Mental helse, Rio og Marborg og Brukerutvalget ved UNN. I tillegg får konklusjonen støtte fra et samlet tillitvalgtapparat og vernetjenesten. Foruten Tromsø kommune er ingen andre kommuner invitert til høringsrunden på tross av at de står for en betydelig andel av foretakets opptaksområde. Nytt fra forrige runde er at et samlet klinikklederteam for Psykisk Helse og Rusklinikken nå enstemmig har stilt seg bak konklusjonen fra utvidet medvirkningsgruppe og støtter Åsgård. Universitetet var invitert til høring, men har ikke kommet med en uttalelse.

Også risikoanalysene synliggjør store problemer med Breivika- delt. De største risikoene er knyttet til trafikale utfordringer, eksterne støykilder, lysforhold og innsyn, utearealer, brann og redning, og reguleringsplaner. På 6 områder defineres risikoen på nivå K4 (alvorlig, med betydelig kostnadskonsekvens og tidstap - år). For Åsgård-alternativet er det ingen punkter som defineres som høyere enn K1 (neglisjerbar) eller K2 (Lav – moderat konstnadskonsekvens/tidstap – måneder)

I forrige runde ble det lagt vesentlig vekt på behovet for samlokalisering mellom Psykisk helsevern og somatikken. Det er velkjent at pasienter med psykiske lidelser ofte har udekkede behov for somatiske helsetjenester og at samarbeidet mellom feltene utvilsomt har et stort forbedringspotensial. Da er det verdt å merke seg at ingen av de presenterte alternativene innebærer samlokalisering. Breivika delt-alternativet plasserer mesteparten av fagfeltet i nærheten av somatikken, men det blir ikke i samme bygg og behandlere fra de to feltene kommer ikke til å møtes i korridorene, eller samles til lunsj. I tillegg er det altså sånn at Breivika delt-alternativet plasserer sikkerhetspsykiatrien på behørig avstand fra både somatikken og fra resten av fagfeltet.

Dette er ikke en ideologisk debatt. Det er like dumt å være dogmatisk for samlokalisering som å være dogmatisk imot samlokalisering. Det viktige må jo være hvilke konsekvenser samlokalisering får i den enkelte lokaliseringssak Debatten må tas hver gang og alltid vurderes opp mot fordeler og ulemper i det enkelte byggeprosjekt. Det er befriende å se at utvidet medvirkningsgruppe har tatt vedtaket til Helse Nord-styret alvorlig. Konklusjonen er begrunnet utfra faglige hensyn og ikke utfra ideologisk overbevisning. Samlokalisering? Mulig det, men ikke til enhver pris. En vesentlig forutsetning er jo at det er til pasientens beste. Dersom det ikke er det, bør samlokalisering heller ikke finne sted.

Avstanden mellom psykisk helsevern og somatikken har betydelig mer med strukturelle, organisatoriske og kulturelle faktorer å gjøre enn den fysiske avstanden mellom byggene. Utfordringene kan ikke løses med samlokalisering, eller som i dette tilfellet, nærlokalisering, alene og utfordringene er ikke uløselige uten. Kompenserende tiltak for fysisk avstand er blant annet holdnings- og kulturarbeid, bedre organisering og rutiner, enklere strukturer og ikke minst prioriteringer.

Direktørens innstilling er ventet i løpet av kort tid, styringsgruppa skal etter planen gjøre sin beslutning i uke 10 før saken skal behandles i UNN-styret 23. mars. Det er knyttet stor spenning til direktørens innstilling og styringsgruppens anbefaling til styret. I forrige runde valgte de en vei i direkte motsetning til en tilnærmet samlet ansattegruppe og en samlet brukergruppe. Denne gang er fagmiljøet enda mer samlet om Åsgård-alternativet og risiko og sårbarhetsanalysene tydeliggjør Åsgård som det beste alternativet. Brukerorganisasjonene er krystallklare og aktørene får også klar støtte for sine konklusjoner også fra vertskommune og fylkeskommunen. At andre kommuner ikke har fått muligheten til delta i høringen er uheldig, men man kan vanskelig se for seg at disse ville kommet med andre konklusjoner gitt det saksgrunnlaget som nå foreligger.

Elefanten i rommet er potensialet for tomtesalg i Åsgårdmarka. Både styreleder og direktør har uttalt at et eventuelt tomtesalg ikke er relevant for avgjørelsen av hvor nybygget plasseres. Det er synd fordi økonomi er av åpenbar betydning for et foretak med likviditetsproblemer. Men et tomtesalg vil i denne sammenhengen være som å pisse i buksa for å holde varmen. I første runde kom Å-alternativet og B-alternativet omtrent likt ut kostnadsmessig. Men da manglet en del vesentlige momenter for B-alternativet. Hverken ervervelse av tomt (som nå er på myr), eller bygg for sikkerhetspsykiatrien (14 000 kvadratmeter) var den gang med i beregningen. Heller ikke kompenserende tiltak mot støy, eller nytt parkeringsanlegg.

Men den største kostnaden vil nok komme senere ved eventuelle behov for utvidelser av somatikken eller PHV/TSB. Dersom direktøren velger å gå for B-alternativet vil det i vesentlig grad redusere muligheten for fremtidige utvidelser. Når styreleder i UNN Ronald Linaker i denne saken sier at styret må tenke 70-80 år fram i tid – betyr det at man ikke ser for seg at det skal være behov for utvidelser de neste 70-80 årene? Ikke et eneste sykehusbygg så lenge jeg kan huske har ved ferdigstillelse blitt karakterisert som «stort nok» og om dette bygget gjør det vil det være smått sensasjonelt. Som eksempel har UNN Breivika siden det sto ferdig i 1991 blant annet fått ny A-fløy, ny C0 og C00-fløy, nytt pasienthotell og nytt PET-senter. «Rødbrakka» - brakkeriggen som ble oppført midlertidig som kontorlokaler på slutten av 1990-tallet nedenfor legevakta sto i over 20 år før den ble fjernet. Lite tyder på at det ikke fortsatt vil være behov for utvidelser også etter at psykiatribygget er ferdig.

Gitt det gjeldende saksgrunnlag vil en innstilling om å gå videre med virksomhetsalternativ Breivika begrunnet i behov for tomtesalg være et tydelig signal om at Psykisk helsevern og Tverrfaglig spesialisert rusbehandling nedprioriteres for å bøte på økonomiske overskridelser som først og fremst kommer fra andre deler av foretaket. Dette kan vanskelig ses å være i tråd med regjeringens styringsmål nummer én som er å «styrke Psykisk helsevern og TSB»

Helse Nords nyutviklede visjon er «Sammen om helse i nord» og begrepet «lagspill» er tatt inn som en ny verdi på linje med verdiene «kvalitet», «trygghet» og «respekt». Spørsmålet er hvordan det går med lagspillet i regionens største foretak. Byggeprosjekter når det gjelder sykehus er komplisert og vanskelig, og lokalisering er bare en av mange problemstillinger man skal «lagspille» seg frem til før bygget står ferdig. All erfaring tilsier at det vil oppstå betydelige diskusjoner fremover der behovet for et konstruktiv og godt lagspill er stort. Da spørs det om det holder å si at brukerne og de ansatte er lyttet til hvis ikke brukere og de ansatte opplever at de har blitt hørt.

Når UNN-styret på administrerende direktørs innstilling gjorde sitt første vedtak om Breivika var hovedargumentet at det er til pasientens beste. Faglig er dette et argument som ikke lenger holder. Ingen kan i fullt alvor lenger argumentere for dette fordi det vil eventuelt bety at andre vet bedre enn pasientene selv og fagfolkene som er ansatt nettopp for å vite hva som er pasientenes beste. Når en samlet brukerstemme og en samlet ansattestemme sier at dette ikke er bra for pasienten – da kan man vanskelig omgå dette med å si at «jo det er det». I hvert fall ikke mens man samtidig skal ivareta en målsetning om å skape pasientens helsetjeneste hvor pasienten skal oppleve at prinsippet om at "Ingen beslutninger skal tas om meg – uten meg" gjelder både på systemnivå og i én til én-samtaler mellom helsepersonell og pasient.