Om ikke annet har pandemien gjort de fleste av oss oppmerksomme på at alt henger sammen. At intet mennesket er en øy, og at bittesmå, levende organismer kan skape enorme endringer før vi får sukk for oss. Før var de små tingenes effekt så fjernt. Så teoretisk. Nå har vi sett det og kjent det på kroppen. At mye av det som skaper bølger og konsekvenser og endringer, er nesten usynlig før det faktisk skjer.

Denne sammenhengen, de komplekse, men sterke forbindelsene i og mellom alt som lever, er tema for årets Festspillutstilling «Jeg er mangfoldig». En utstilling som Nordnorsk Kunstnersenter og kuratorene Karolin Tramper og Torill Østby Haaland står bak.

Dette er en interessant tematikk, som til en viss grad står i kontrast til festspillenes rammespørsmål i år: Hvem har lov til å fortelle historien?

Mer om den kontrasten snart, først litt mer om utstillingen.

Kunsten har over lang tid vært opptatt av naturens sårbarhet og menneskets rovdrift. Sånn sett er ikke dette noe nytt. Men denne gangen er relasjonen mellom naturen og mennesket så sterkt betonet. Mennesket blir derfor like sårbart som naturen selv, og denne inkluderende tilnærmingen har i seg et rom for innsikt, aksept og omsorg som skaper en annerledes publikumsopplevelse. Kanskje er det covid-erfaringene som har hatt en slik effekt, jeg vet ikke, men det er en varme her som fortoner seg som ny.

Denne varmen og nære forbindelsen pipler fram på flere måter. Outi Pieskis to installasjoner, som begge kombinerer reinsdyrskalle med tekstiler, kan fungere som et eksempel. Her er mennesket og dyret fullstendig sammenvevd og gjensidig forbundet. Ja, på den ene skallen er mennesket endatil tegnet inn på kraniets overflate.

Litt mindre åpenbart, men like full av nærhets-assosiasjoner, er duftverket til Simon Daniel Tegnander Wenzel. Han er opptatt av luktesansen, denne litt underkommuniserte sansen vi mennesker har, men som er intenst viktig for relasjonen til omverdenen. Wenzel har med seg et destilleringsapparat, og ut av apparatet drypper bjørkeekstrakt på vei til å bli parfyme. Lukten fyller allerede rommet Wenzel jobber i, og hvis du trekker pusten godt inn gjennom nesa, blir bjørka en del av deg. Dypt og inderlig.

I et lite rom har Eva Bakkeslett en stor balje med jord og meitemark. På innsiden av lokket er det montert kamera og mikrofon, og dermed kan vi både høre og se hvordan epleskrott og matrester glir gjennom markens langstrakte buk og blir til ny jord og et nytt grunnlag for dyrking av mat. Bakkeslett er en kunstner som hele veien jobber med forbindelsene mellom alt som lever. Mennesket inngår som en del av det hele.

Dette er en omfattende utstilling som krever mye tid, særlig fordi den består av mange videoarbeider. Men nerven pipler fram tidlig: Alt som skjer, påvirker oss alle. Vi er flettet i hverandre. Det finnes ikke noe utenfor eller innenfor.

Jeg skulle ønske denne nerven, denne faktisk inkluderende holdningen fikk en større plass, både i kunstfeltet og i samfunnssamtalen. Og det er her kontrasten til festspillene sitt grunnspørsmål kommer inn.

«Hvem har lov til å fortelle historien?» er kanskje et særdeles tidsvennlig spørsmål, men det har i seg en oppfordring til splid. Det har i seg et premiss som sammenfaller med sterke strømninger, særlig tydelig i kunstfeltet, og det sier at vi først og fremst skal definere oss inn i en gruppe. Retten til å snakke, blir dermed også relativ.

Det gjør meg urolig, og jeg ble enda mer urolig da jeg lyttet til samtalen «Innaførr», der årets tematikk ble diskutert. Skjønt noen diskusjon ble det ikke. Et panel med påfallende lite friksjon snakket om historiefortelling og makt, om å få synliggjøre sine egne og sin egen gruppes perspektiver, og om å erkjenne privilegier for dem som måtte ha det. Og la det være helt klart: Dette er viktig i et demokrati som skal fungere. Dette er en helt nødvendig øvelse. Men ingen i panelet trakk fram debatt, kritikk, åpen uenighet og utenfrablikk som like viktige øvelser. I stedet ble historiker Rune Blix Hagen, som har studert hekseprosessene i Finnmark, spurt om han egentlig har lov til å skrive om kvinner siden han ikke er kvinne selv.

Det mest alvorlige med denne gruppesorteringen er allikevel at det kan bidra til å sementere makt, stikk i strid med intensjonen. Vi overlater hverandre til gruppas justis og virkelighetsfortelling. Vi lytter, men vi blander oss ikke. Det kan skape rom for maktovergrep og ukultur som samfunnet rundt ikke reagerer på, simpelthen fordi samfunnet lærer seg til å betrakte gruppene som autonome størrelser som skal ordne opp selv.

Ingen som beveger seg i kunstfeltets sirkler med et snev av kritisk oppmerksomhet, kan unngå å kjenne hvor stramt det har blitt. Hvordan ytringer og kunstuttrykk og mennesker sorteres i «innaførr» eller utenfor. Hvordan nettopp den formuleringen festspillene har valgt, styrer og bestemmer, lammer diskusjoner og stimulerer boikottaksjoner i et omfang som burde bekymre oss alle.

Vi trenger ikke mer av denne sorteringen, festspilldirektør Ragnheiður Skúladóttir. Vi trenger mindre. Alle har lov til å fortelle historien, og alle har lov til å søke etter sannheten. Fordi det kan hjelpe oss til å forstå hvordan alt henger sammen.