For et par år siden gikk Stortinget over til faste voteringstidspunkt på dagtid. For en lettelse det var! Før var avstemningene i saker alltid på slutten av dagens debatter, uansett hvor mye de trakk ut.

Jeg husker jeg måtte farte mellom jobb og amming hjemme flere kvelder på rad i de hektiske ukene, som eneste representant for MDG. Det var umulig å planlegge noe som helst, for voteringene måtte jeg være på, og tidspunktet visste ingen helt i forkant.

Det er ikke bare ledere og politikere som havner i tidsklemme og fortvilende krysspress. Det er nok helt vanlig.

Vi vet at det å få barn hindrer særlig kvinner fra tillitsverv i politikken. Da hindres også viktige, vanlige stemmer og erfaringer fra å få makt, og demokratiet vårt blir svakere. Det bør vi gjøre noe med.

I høst skal tusenvis av mennesker i Norge vurdere om de vil stå på valglister for neste års lokalvalg. I fylkesting og kommunestyrer over hele landet bør en stille seg spørsmål nå:

  • Hvordan kan vi bli mer inkluderende i diskusjon og beslutninger?
  • Er møtene for lange og til feil tid?
  • Snakker vi et komplisert stammespråk?
  • Gjør vi nok for å ivareta minoriteter?
  • Er det noen godt erfarne som tar mye plass, mens unge eller nye stemmer blir overhørt?

Jeg håper folk fra alle partier engasjerer seg i dette. Og folk som har sittet lenge ved makten rundt omkring har et særlig ansvar for å starte diskusjonen.