Aldri mer! (i betydninga aldri mere krig).

Det siste vi må gi opp, er håpet!

Foranstående er to små setninger som har blitt hamret inn i hodene på alle oss, som tilhører den såkalte etterkrigsgenerasjonen. To flotte setninger med et sterkt budskap, som skulle gi oss alle en etisk og moralsk rettesnor, for hvordan vi skulle leve våre liv, i en ny tid.

Men: Hva var det vi fikk? Vi fikk riktig nok ingen ny verdenskrig, så langt, men det er egentlig en «liten trøst», når vi ser litt tilbake på vår nære historie. For det skulle så visst ikke mangle på kriger og konflikter i vår generasjons levetid:

Vi fikk Koreakrigen i perioden 1950-1953. Fire millioner døde.

Vi fikk Vietnamkrigen i perioden 1957-1975. Ca. 3 millioner døde.

Vi fikk «Den kalde krigen» i perioden 1950-1990, med en vanvittig opprustning i øst, som i vest.

Vi fikk blodige militærkupp i Hellas og Chile, og vi fikk utallige kriger og væpnede konflikter på det afrikanske kontinentet.

Vi fikk Gulfkrigen i perioden 1980-1888. Ca. 1 million døde,

Vi fikk borgerkrigen i Nord-Irland i perioden 1968-1998.

Vi fikk krigen på Balkan i perioden 1991-1999. 100 000 døde.

Vi fikk en 50 år lang terrorbølge, som har tatt livet av tusenvis av uskyldige mennesker.

Vi fikk krigen i Afghanistan i perioden 2001 -2021. 8000 døde, 25 000 sårede.

Vi fikk konflikten og krigen i Palestina, som i dag pågår på det syttiende året. 6 millioner palestinere er drevet på flukt og 10 000 palestinere er døde i krigen siden 2021.

Vi fikk krigene i Irak og Libya, og vi fikk krigen i Ukraina. Sistnevnte med 11 millioner mennesker på flukt.

Vi fikk med andre ord, i løpet av de siste 70 årene, millioner av mennesker drept i kriger, millioner av mennesker drevet på flukt på grunn av krigen, millioner av mennesker skadet og lemlestet på grunn av krigen, enorme materielle skader for milliarder av kroner på grunn av krigen, samt milliarder av kroner brukt på verdens militærbudsjetter, på død og fordervelse. Det hele er selvsagt langt over vår fatteevne, det blir bare tall.

På et annet nivå, enn det krigen representerer, ser vi forekempel en verden full av konflikter på familienivå, nabonivå, mobbing i skolen osv. Mange av disse med svært så tragiske konsekvenser og utfall, med sorg og fortvilelse i dets kjølvann Dette på tross av et hjelpeapparat, som bygges ut år for år, til tross for kampanje på kampanje mot vold, til tross for bedre og bedre utdanning, til tross for, til tross for, til tross for.

Bedre blir det heller ikke når vi ser hva mennesket er i stand til å utføre av djevelskap i religionens navn, i hatets og rasismens navn, i terrorens navn, når mennesket bedriver tortur, massakrer og folkemord i krig.

På den andre siden har menneskeheten en svært lang historie å vise til, hva angår vår streben etter å bli «gagns menneskje».

For ca. 6000 år siden oppstod en av verdens første sivilisasjoner, i Sumeria, i dagens Irak. Herfra fikk vi aritmetikken, geometrien og bokstavregninga. Herfra ble at av verdens første skriftsystem utviklet, nemlig kileskrifta. Her dyrket de jorda, holdt husdyr og lagde kjøretøyer med hjul.

For ca. 4000 år siden fikk verden sin første lovsamling, nedskrevet av kong Hammurabi av Babylon.

Athensk demokrati utviklet seg i tiden rundt 400-tallet f.Kr., i den greske bystaten Athen. Dette er et av verdens første demokratier.

For ca. 2000 år siden ble den greske filosofen Sokrates grunnleggeren av det vi kaller humanistisk filosofi.

For fire hundre år siden startet det en ny tid i Europa, som vi historisk kaller for Opplysningstiden. Den skulle innlede en periode der vitenskap, fornuft, frihet, toleranse og fremskritt skulle få innpass som nye idealer og autoriteter. Sentrale stikkord skulle bli ytringsfrihet, trykkefrihet, likhet for loven og demokrati.

Omtrent samtidig kommer humanismen, en tankeretning som satte mennesket i fokus som selvstendige aktører og individer, som hadde ansvar for å skaffe seg kunnskap, og som tilskrev enkeltmennesket en ukrenkelig egenverdi og verdighet. Nye etiske og moralske spørsmål, standarder og problemstillinger ble satt på dagsorden på en måte verden tidligere aldri hadde opplevd. Jovisst hadde vi i et par tusen år hørt religionenes ord om nestekjærlighet, nåde og forsoning, men hva hjalp det så lenge de institusjonaliserte religionene var en del av det krigerske og undertrykkende maktapparatet. (jamfør dagens religiøse ledere i Russland, som helhjertet støtter opp om Putins krig i Ukraina).

Nei, fra nå av skulle det settes en helt ny nye standard for hvordan vi mennesker (omsider) skulle leve gode og frie liv. Nøkkelen for å komme dit, var utdanning, ikke bare for de få, men for alle mennesker. Og aldri har vel så mange mennesker over hele verden fått så god tilgang på utdanning, som de siste 200 årene.

Vi fikk den franske revolusjonen i perioden 1789 - 1799, med slagordet frihet, likhet og brorskap. Vi fikk FN og menneskerettighetene i 1948, der det i artikkel 1 slås fast at «alle mennesker er født frie, og med samme menneskeverd og rettigheter. De er utstyrt med fornuft og samvittighet, og bør handle mot hverandre i brorskapets ånd».

Vi fikk Nobels Fredspris, og vi fikk store fredstenkere som Gandhi, Schweizer og Martin Luter King. Det er skrevet millioner av bøker og artikler om betydningen av fred. Det er avholdt millioner av seminarer i fredens tjeneste. Millioner av mennesker verden over har tatt til gatene for å demonestere for fred, og mot krig.

Jeg skal ikke filosofere for mye, og for lenge, over menneskets gode og dårlige sider, enn si kjærlighetsfulle og onde sider. Jeg registrerer dog at mennesket fra tidenes morgen har plaget hverandre, hatet hverandre, torturert og lemlestet hverandre på det mest bestialske vis, og gått til krig mot hverandre, på tross av utallige forsøk på å snakke fredens og forsonlighetens sak.

Oppsummert:

For snart 3 millioner år siden oppstod menneske – og dyrearten homo, for 200 000 år siden homo sapiens og for 60 000 år siden neandertalerne.

Vi har med andre ord hatt rikelig med tid på å finne ut av hvordan vi skal leve i fredelig sameksistens, på denne vår så forpinte jord. Jeg registrerer dog at så og si i alle kulturer, til alle tider og hos alle folkeslag har drap, kriger, uvennskap, hat, undertrykkelse og ondskap vært et sentralt trekk ved vår såkalte «sivilisasjon». Dette på tross av 6000 år med «sivilisasjon», 2000 år med demokrati og 400 år med opplysningstid, humanisme og utdanning.

Følgende setning renner meg i hu: Når vi kaller mennesker for dyr, er det som regel en fornærmelse mot dyrene.

Så blir spørsmålet: Har flere tusen år med sivilisasjon og demokrati, og har 400 år i opplysningens, humanismen, solidaritetens og nestekjærlighetens tjeneste brakt oss noe nærmere en verden med fred, og et folk i fredelig sameksistens?

Mitt svar er nei, og det bekymrer, plager og skremmer meg, gjør meg trist til sinns, redd og fortvilet. Pessimismen tar større og større plass, håpet svinner og troen på det gode i mennesket settes på prøve. Alvorlig prøve.