Gå til sidens hovedinnhold

Alarm i Finnmark

Om 10 år er det bare skjelettet igjen av kyst-Finnmark, dersom ikke trenden snus.

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

Den store valgkampsaken i Finnmark de kommende månedene blir reversering. Vil Senterpartiet og Arbeiderpartiet holde løftene og avslutte tvangsekteskapet med Troms?

Motstanderne av sammenslåingen mener Finnmarks fremtid er lys bare man blir kvitt åket fra Tromsø og får sitt eget fylke tilbake.

Andre spør om nye fylkesgrenser virkelig vil gjøre en forskjell med et demografisk bakteppe som er det mest alvorlige siden 1945.

Befolkningstallene for første kvartal i 2021 viser at den dramatiske nedgangen i folketall fortsetter med stor styrke. De positive unntakene er i grunnen bare Alta og Tana.

Kystkommuner som Sør-Varanger, Vadsø og Nordkapp har mistet over 100 innbyggere i løpet av årets tre første måneder. Også kommuner som Båtsfjord og Porsanger opplever en markant nedgang.

Om 10 år er det bare skjelettet igjen av kyst-Finnmark, dersom ikke denne trenden snus.

Antakelig er kvotesystemene og fiskeripolitikken en undervurdert faktor i avfolkingen av kystbygdene. Hvis du ikke kan leve av det havet gir, finnes det da en opplagt grunn til å bo i Vardø og Kjøllefjord?

Tilgangen på ressursene var den opprinnelige grunnen til bosetting i denne delen av Norge. Men mye av eierskapet har forsvunnet ut av de mest fiskerike områdene i Europa. Finnmark har heller ikke tatt steget fra råvareleverandør til bearbeiding og produktutvikling.

Spørsmålet er hvordan denne utviklingen kan endres. Noen vil si at det er større behov for reversering av fiskeripolitikk enn av fylkeskommunal administrasjon. Uansett må den stille sentraliseringen stanses og kombineres med personrettede tiltak for unge mennesker som vil flytte til Finnmark.

Finnmark har allerede særordninger. Men hvordan virker de? Kanskje er tiden overmoden for at enda lavere personskatt kan kombineres med nye distriktspolitiske virkemidler? Karl Eirik Schjøtt Pedersen har pekt på mulighetene som ligger i digital teknologi som fjerner avstander.

Det andre er at Finnmark ikke har noe å tjene på å bli en naturpark. Der vil ingen bo, der alt skal vernes skapes det ikke arbeidsplasser. Det trengs trolig større aksept for industriell utvikling og utbygging av nasjonal infrastruktur som forutsetter inngrep i natur. For eksempel mangler Øst-Finnmark krafttilførsel som kan muliggjøre satsing på vindkraft, batterifabrikker og annen grønn energi. Et hovedspørsmål vil bli hvordan de tradisjonelle konfliktene med reindriften og Sametinget kan løses.

Men sist, men ikke minst, handler jo dette om det som er et tabu i Finnmark. Nemlig hvordan man snakker om seg selv. Den offentlige debatten har glidd inn i et spor som nesten alltid handler om tap og offer. Ingen ser ut til å la en sjanse til å baktale naboen eller snakke ned noen gamle fiender gå til spille.

Hvis Finnmark skal lykkes, trengs det et ekstraordinært politisk nasjonalt krafttak. Norge kan ikke leve med at våre grenseområder mot Russland tømmes for folk. Men det trengs nok også en opprydding i Finnmarks egen historiefortelling. Samfunnsdebatt må selvfølgelig speile reelle problemer, men de færreste bestiller flyttebilen til et sted er alt er bare nederlag og undergang.

Det er en klisje at mulighetene er uendelige, når den gjelder Finnmark er den sjeldent sann. Men om man skal fremstå som attraktive, er kanskje den viktigste investeringen Finnmark kan gjøre, å skape en ny vinneroppskrift om seg selv.

Selv om sammenslåingen av fylkene har vært mislykket, har debatten også vært en lynavleder. Det har ledet oppmerksomheten og all energi bort fra det som skjer parallelt, de i verste fall irreversible endringene i bosetting og folketall.


Kommentarer til denne saken