I et innlegg i Nordnorsk debatt 25. januar trår advokat Enoksen til med et heftig forsvar av så vel NRKs serie om samenes historie, som statens tidligere rett til jorda i Finnmark. Samtidig forsøker han med store ord å overbevise sine meningsfeller om mine betraktninger om juss og eiendomshistorie er feil. Begge deler har han med entusiasme forsøkt tidligere, hvor han ikke har kviet seg for å bruke utnavn som «overdommer» og «historieforteller», eller omtale meg som «rytter på den høye hest». I likhet med de tidligere gangene, ender dette også denne gang med skivebom.

I sin iver etter å argumentere for statens rett til jorda i Finnmark, snubler Enoksen i metodereglene for så vel rettsvitenskap som historie: Selv om det med tydelighet fremgår at tittelen til den omdiskuterte 1775-resolusjonen er Kongelig resolusjon ang. Jorddelingen i Finmarken [...], fortsetter Enoksen å omtale den som «jordutvisningsresolusjon». Tittelen, som generelt sett har stor betydning for å forstå en lov eller en resolusjon, peker på at 1775-res. var motivert ut fra å dele et jordfellesskap, ikke utvise eller overdra jord fra kongen. Dette er forøvrig også ganske åpenbart ut fra at den angivelige «jordutvisningen» var gratis.

Ordlydstolkning av lovbestemmelser hører også inn under metodelæren og er til vanlig noe som advokater er trent i. Enoksen synes imidlertid ikke å være opplyst om at det ikke alltid er lurt å tolke 1700-talls dokumenter med dagens forståelse. Når Enoksen viser til at amtmann Torkil Fieldsted angivelig bekreftet oppfatninga om staten som eier da han i 1775 skrev at «ald Landgrunden i Finmarken ansees som Uafdeelt Alminding Hans Majestet alleene tilhørende», gjør han nettopp et slikt metodisk feilgrep.

For eiendomsbegrepet i den dansknorske enevoldstiden hadde et annet meningsinnhold enn i dag. Med røtter i føydaltidens juss, var eiendomsbegrepet den gang lagdelt, noe Enoksen har fått forklart, men lukker øynene for i iveren etter å forsvare statens rett. Dermed er han ikke i stand til å innse at når Kongen adresseres som eier, er det i funksjon av å være landets hersker, så sant det ikke er tale om kongens private gods.

At Kongen ikke adresseres som eier, men som hersker, gjelder i særlig grad når det er tale om allmenninger, som pr. definisjon ingen enkeltperson eier. At Enoksen løfter fram sitatet om den Uafdeelt Alminding Hans Majestet alleene tilhørende, viser at han neppe er fortrolig med det Brækhus og Hærem skriver om dette i standardverket Norsk tingsrett (s. 525–526).

Enoksens angivelige gode sitat om den Uafdeelt Alminding illustrerer også at han gjør sine kildevalgt etter plukk-det-som-passer-best-metoden, som verken er noen god metode innen rettsvitenskapen eller historiefaget. For langt viktigere enn det Enoksen siterer, er det at salige amtmann Fieldsted i brev til Rentekammeret 28. sept. 1773 skrev:

«Den Heele store Landstrækning som forstaaes under det Navn Finmarken eller Wardøehuus Amt bestaar udj een Alminding eller sadan uimmatriculeret og udeelt Land Hvor til alle Indvaanere have liige Rett, og Hvor ingen uden Kongen som Territorial Herre ejer een eneste Jordplætt.»

Brevet, som ble skrevet i forbindelse med at Fieldsted foreslo å dele jordfellesskapet i for å bedre forholdene i jordbruket, og som finnes hos Statsarkivet i Tromsø, i kopibok nr. 6 (1772–1773) for Finmarkens amt, viser at amtmannen her siktet til kongen som «territorial herre», altså landets hersker. I fortsettelsen skrev Fieldsted dessuten, at «een hver stræbsom har Frihed til at optage indhegne og anvende saa meget Jord som han kan uden andres Fornermelse overkomme, og dertil gives Jordudviisning Sedler fra Amtet». Dette burde fjerne siste rest av tvil om at vi ikke har å gjøre med et kongelig gods.

Enoksen finner grunn til å påpeke at res. § 7 sa eieren var forpliktet til å bebygge den utviste plassen, og om den ble forlatt i mer enn tre år «er saadan Plads […] Kongen igjen hjemfalden, og bliver til andre at overdrage». Det burde ikke være vanskelig å se at dette var en del av den eneveldige Kongens styringsrett i en tid da eiendomsretten hadde svakt rettsvern. Leser man skjøteformularet som fulgte resolusjonen, blir dette enda tydeligere. Der heter det: «[...]henfalder den [Plads] igjen til Hs Maj. Kongen, ligesom den aldrig havde været i nogens Værge eller Eje».

Etter det jeg er kjent med § 7 nyttet i ett tilfelle: Det gjaldt en eiendom i Hasvik oppmålt i 1776, som etter eierens død ble liggende øde. Ved auksjon 25. mai 1793 ble plassen solgt til kjøpmann Killengreen mot «Hs Mayts. Casse erlagte Kiøbesum Fyrgetyve [daler]og otte skilling». Dette framgår av pantebok nr. 2 (1794–1813) for Finnmark, fol. 5a.

Enoksen kommer for øvrig i skade for å se bort fra en rekke andre kilder som peker på at Kongen ikke ble betraktet som jordeier, utover et eierskap han måtte ha i medhold av høyhetsretten, uten at jeg finner hensikt i å gå inn på disse.

Når Enoksen slipper opp for de få saklige argumentene han mener å ha, klamrer han seg til de usaklige. Slik som at samerettsforskningen ved UiT, nærmest urettmessig, har fått midler fra Forskningsrådet. Prosjektet Enoksen er opptatt av, og som oppnådde finansiering i hard konkurranse med andre prosjekter, har som mål å analysere og utrede modeller for forvaltning av land og naturressurser i de tradisjonelle samiske områdene i Norge. Nesseby-saken, som synes å plage Enoksen, vil ikke ha mer plass her enn annen relevant rettspraksis.

Enoksen har betydelig glede i å vise til at gjesteforsker og tidl. høyesterettsdommer Karl Arne Utgård, i et leserinnlegg i avisa Ságat i februar 2021, mente at jeg, i en artikkel i Tidsskrift for rettsvitenskap, tar feil om Finnmarks rettshistorie. Innlednings­vis i innlegget opplyser den tidligere dommeren i at han vil komme med fagartikkel hvor hans påstander vil bli begrunnet. Enoksen burde kanskje ha spurt hvorfor den annonserte fagartikkelen ennå ikke er kommet, og budskapet kun er formidlet i Ságat.

I tillegg til å argumentere mot alt og alle som har med samisk kultur og rettsspørsmål å gjøre, har Enoksen markert seg som en av de mest ivrige forsvarerne av statens eiendomsrett; så ivrig at man skulle tro at han siktet seg inn mot et prosessoppdrag for FeFo når de mange sakene om Karasjokfolkets «rett til land og vann» skal opp i Utmarksdomstolen for Finnmark. Også i den sammenheng ville han ha tjent på å erverve seg et mer kunnskapsbasert bilde av Finnmarks eiendomshistorie.

  • Nordnorsk debatt setter med denne kronikken strek for ordskiftet i kjølvannet av NRKs podkastserie om samenes historie.