Den alltid ivrige advokaten Oddmund Enoksen hamret atter en gang løs på tastaturet. Denne gang i en moralsk indignasjon, hvor han ikke en gang kvier seg for å fremme beskyldninger om rasisme. Indignasjonen skyldes denne gang at to anerkjente historikere, i et kort avsnitt i et innlegg i debatten om NRKs samehistorie, har funnet å nevne at det kan ha funnet sted etnisk betinget forskjellsbehandling i domstolene på 1950-tallet.

Jeg har tidligere takket nei til å delta i rasismedebatt med Enoksen. Dette standpunktet er ikke endret. Men i og med at Enoksen påstår at min omtale av 1950-tallets rettspraksis er misvisende, er det påkrevd med en kort replikk. For øvrig fremmer Enoksen også en rekke usammenhengende og uriktige påstander som avslører manglende forståelse av så vel juridisk metode, tingsrett som den aktuelle dommen fra 1955.

Marsfjelldommen (Retstidende 1955 side 361 flg.) har lite å gjøre med fravær av god tro, slik Enoksen synes å mene, men derimot med diskriminerende rettsanvendelse. Faktum i saken viser at Jonas Marsfjell og hans forgjengere hadde brukt Namsflyene tilbake fra 1600-tallet på alle aktuelle måter; sagt med ordene til Høyesterett hadde de «sine beiteområder og sine flyttveier [der], de jaget og fisket, satte opp sine gammer der det var tjenlig for reindriften, og tok trær og never [...] i 200 eller 400 år før noen fastboende slo seg til der».

Dette er en bruksutøvelse som for bønder og andre utmarksbrukere, med god margin, ville ledet til bruks- eller eiendomsrett etter reglene om alders tids bruk, noe som var tilfelle for de bøndene som vant frem med sine krav i dommene referert i Retstidende 1951 s. 417 flg. og 1954 s. 1055 flg.

Marsfjell vant imidlertid ikke fram med sitt krav da Høyesterett la til grunn at hans bruk ikke kunne etablere en virkelig rett. Bruken forble derfor, ifølge dommerne, «en uskadelig Nyttes- og Brugsret, der ikke paafører Ejeren af Udmarken noget positivt Tab» (side 363). Førstvoterende dommer uttalte også at det «er ikke tvilsomt at lovgivningen i flere henseender begrenset samenes rett i forhold til den bruk de fra gammel tid hadde utøvet. I dette finner vi nettopp et uttrykk for den interesseavveiing som lovgiverne mente at de måtte foreta» (side 364).

Det hadde således ingen betydning at Marsfjell og hans forgjengere hadde brukt Namsflyene i 200 til 400 år. For andre enn hans folk ville ha medført etablering av rettigheter i medhold av alders tids bruk.

Forskjellsbehandlingen lå altså i at Høyesterett praktiserte én rettsregel for samiske reindriftsutøvere, en annen for norske bønder.


Enoksen synes å mene at mine historikerkollegaer og jeg ønsker å henge ut de enkelte dommerne som for lengst er gått bort, for disse skjevhetene i rettssystemet. Jeg kan bare svare for meg selv, og si at det ønsker jeg selvfølgelig ikke. Samtidig må det sies at Høyesterett har et ansvar både for å anvende loven uten å forskjellsbehandle, samt å sette til side lover i strid med Grunnlov eller grunnleggende rettsprinsipper. Det har den ikke gjort her, men heller basert sin dom på lovforarbeider som allerede den gang var passé. For øvrig er intet merkelig i å drøfte eldre dommer selv om dommerne som avsa dommen har gått bort. Hvordan skulle vi ellers forholde oss til historiske dokumenter?

At Enoksen viser til at underinstansen, Frostating lagmannsretten, vektla fortellingen til to eldre herrer, «den gang 74 og 80 år gamle, om at deres far på 1800-tallet hadde gitt samtykke [til fiske], idet faren og vedkommende same var gode venner», hadde som nevnt intet å si for domsutfallet. Sitatet er likevel interessant, da denne vektleggingen av en udokumenterbar 100 år gammel fortelling, fremfor Marsfjells langt mer troverdige vitneprov, så tydelig synliggjør forskjellsbehandlingen av «folk og finn».

Om Enoksen i fullt alvor skulle mener at dommen fra 1955 ville stått seg den dag i dag, er det ikke overraskende at han gikk på et fullstendig tap i saken han anla mot sine gode reindriftsnaboer på Sortland.

Er dette derimot et retorisk utspill i Enoksens vedvarende nedrakking på det samiske, hvor han nå også prøver å gjøre rasisme til et tema, er min oppfordring til han rett og slett: Slutt med det! Det er en uverdig opptreden som verken hører hjemme på tastaturet til en advokat eller i den offentlige debatten.