Lysene er tent i adventsstaken. Fire lys skal langsomt brenne med ett om gangen, inntil julaften. Vi er inne i en tid hvor mange familier forbereder seg til jul med gavehøst, hjemmebakst og pynt. Og det er en tid da fortellingen om Jesu fødsel i Betlehem snart skal fylle kirkene.

Tid for frykt

Men det har ikke alltid vært slik. I tidlig middelalder var adventstiden en tid for frykt. Man forberedte seg ikke bare til gleden over Jesu fødsel. Nei, man forberedte seg først og fremst til at Jesus ville komme og felle dom over menneskene og deres gjerninger.

Det er en side ved kristendommen som vi ikke hører så mye om i dag. De tekstene som leses høyt i kirken i dag i adventstiden, handler ikke så mye om at Jesus skal komme igjen, og at han skal dømme våre handlinger. Det motivet finner vi nå i søndagene før advent. De bibelske tekstene bruker sterke ord og bilder om det.

Men måten vi feirer advent og jul på i dag, viser at vi er gått over fra fryktens til kjærlighetens religion.

Adventstradisjonen

Adventstradisjonen stammer fra Frankrike på 400-tallet og bredte seg derfra til resten av det vestlige Europa. Da var tanken at Jesus ville vende tilbake for å felle en dom over menneskene det helt sentrale. Adventstiden var en fastetid som skulle overholdes strengt. Hele tre dager hver uke til 25. desember skulle man avholde seg fra å spise.

Vi vet ikke sikkert i hvor stor grad dette gjaldt den alminnelige borger. Det var nok først og fremst prester, munker og nonner som overholdt den strenge fasten, og ikke bøndene. For den alminnelige borger gjaldt det vel først og fremst å berge seg og sin familie gjennom året. Allerede da var det en avstand mellom frykten man kunne lese om i evangeliene, og måten folk levde på i hverdagen.

Den hellige Frans

Men advent skulle bli en tid med mindre frykt og mer glede. På 1200-tallet var Frans av Assisi en nytenker som satte sitt preg på adventstiden. Predikanten fra Assisi satte opp en julekrybbe. Ikke bare introduserte han en ny juletradisjon, men den var også et uttrykk for et nytt fokus i adventstiden. Det bidro til å skyve dommedagsforventningene i bakgrunnen, mens Jesu fødsel ble sentrum. Frans av Assisi hadde sans for det som var viktig for folk. Det var ikke å se at Jesus kom som verdens dommer, men å se ham som et lite barn, som verdens frelser. Fokus ble flyttet fra frykt til lengsel og glede. Etter hvert ble fasten mindre streng. Den radikale fasten uten mat i tre dager ble erstattet med forbud mot å spise kjøtt. Etter reformasjonen forsvant fasten helt i de lutherske land.

Adventstidens farger

I de fleste norske hjem finnes en adventsstake eller adventskrans. Den tradisjoner er ikke en norsk oppfinnelse. Likesom juletreet stammer den fra Tyskland.

Adventstidens farge er fiolett. Julens farge er hvit. Fiolett symboliserer bot og forberedelse til at Jesus skal komme igjen. Man finner fiolett i alle kirkene i adventstiden og i adventsstakene og adventskransene. Hvit er gledens farge. Men mer og mer ser det ut til at det er kjærlighetens farge, rødt, som overtar i hjemmene. Rødt er for eksempel en gjennomgangsfarge i nesten all reklame i adventstiden. Den er også nissens farge og et uttrykk for gavmildhet og raushet. Det preger nok oss og vår forståelse av advent og jul. Fasten er i ferd med å endre seg fra fiolett til rødt, fra fastetid til gledestid.

Egentlig er vel ikke adventstiden så grunnleggende forskjellig i dag fra det den var for noen hundre år siden. På samme måten som i middelalderen da kravet om faste og folks daglige liv i adventstiden ikke hang sammen, påvirker ikke religionen juleforberedelsene så veldig i dag heller. Selvfølgelig er gudstjenestene preget av adventstidens tekster. Men hos folk flest er vel tiden fylt av alle slags alminnelige oppgaver før jul.

Julegavene

Også gavekulturen er grunnleggende den samme som før. Størst spenning opplever nok barna når adventstiden begynner. Selv om de juletradisjoner vi kjenner i dag, som juletreet, adventslysene og fargeglad pynt, kom til landet vårt i løpet av de siste par hundre år, er julegavetradisjonen mye eldre. En gårdseier kunne for eksempel gi sine arbeidere og deres barn små gaver: en deigklump, litt frukt, litt brød. Det var dyrebare ting den gang. Eller man samlet inn lysestumper til de fattige, så de kunne tenne lys i juletiden. Ellers var julegaver forbeholdt de rike.

Julegaver finnes også i evangeliet. De hellige tre konger kom med barselgaver til Jesusbarnet: gull, røkelse og myrra. Henholdsvis symboler for Jesu kongeverdighet, Jesu guddommelighet og Jesu død og korsfestelse.

Før verdenskrigene var ressursene helt annerledes enn i dag blant folk flest. Å få en appelsin eller litt mat kunne være en stor ting. Man viste på den måten oppmerksomhet og følelse. Det var få gaver under juletreet. Oppgangen etter siste krig satte også sitt preg på julegavene. Julegavene ble kommersialisert, særlig fra 1960-årene. Velstandsøkningen førte til at man kjøpte flere og dyrere gaver. Det økte forventningene og julegavepresset, noe giveren fikk merke. Etter hvert er det blitt en belastning for mange å finne alle gavene til jul. Ikke minst når man skal overgå hverandre. Den grønne bølge har vel ikke gitt seg særlig utslag på gavemarkedet.

Frykt eller glede?

Advent og jul – frykt eller glede? Følger ikke begge deler fortsatt med høytiden? Frykten har i dag andre former. Ikke frykt for dommedag, men frykt for verdenssituasjonen, for klimaet, for økonomien, for pandemien, for jobben, for strømregningene, for ensomheten, for ikke å strekke til i forventningspresset, for ikke å gi barna en god nok jul. Mange har det slik.

La ikke gavene og maten bli det eneste termometer på en glad og hyggelig jul. Det viktigste er å glede hverandre. Er det ikke fortsatt slik at den beste gaven er den personlige gaven, den man investerer følelser i? Er ikke det viktigste hva mottakeren vil bli glad for? Da er det ikke prisen og størrelsen på gaven det kommer an på, men at vi ser hverandre, tenker på hverandre og gleder hverandre.

Noe bedre forbilde enn han som lå i krybben finnes ikke, kjærlighetens mester.