Gå til sidens hovedinnhold

Absurd samedebatt

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

Bør samer ha dokumentasjon av herrefolkets spor og kolonisering som delmål, og senere bruke dette som middel til en fullstendig frigjøring fra kolonialismen og slaveriets åk? Mange politiske postulater svever i lufta her og der. Jeg assosierer noen av disse med drømmen om proletariatets diktatur som første steg på veien mot idealet, det klasseløse samfunnet. Mange skarpskodde teoretikere hadde glitrende drømmer om dette for vel hundre år siden. Noen som i egne øyne vet og skjønner mest i samespørsmål, skramler ikke desto mindre ofte med sjikanøse ord og floskler mot andre (også samer) i debatten. Kan barn og unge bli smitta av dette?

Jeg deltok nylig i en «nettdebatt» der en person innleda med å stemple meg som «vismannen fra nedre Tana», trolig fordi et menneske på ordbrukerens svarteliste hadde omtalt meg som en noenlunde oppegående person. Han fant det horribelt at jeg kunne bringe noe fornuftig til torgs, for med sin kompetanse (i geriatri bl.a.) hadde han jo for lengst slått fast at jeg lider av senilitet. En annen innleda sin inntreden ved å omtale meg som «onkel Tom fra Tana» og fyrte senere løs om hvor «småheslig mitt forhold til kunnskap er», hvordan jeg forvrenger Tanas historie, hvor mislikt jeg er i eget miljø og hvor tarvelig jeg har det i livet der jeg mangler nærkontakter. Jeg har aldri truffet denne mannen, og han kan umulig vite mye om meg og mi bygd. Har han «informanter» i det miljøet han befinner seg? Han som kalte meg «vismannen fra Tana» slo også overflatisk og «morsomt» fast at jeg var samehetser og fornorsker. Den andre sammenligna meg med en slave som hadde opplevd undertrykkelse så lenge at han identifiserte seg med slavedrivernes holdninger, en parallell til «Stockholmsyndromet», som ifølge empirikere ved UiT rammer seniore samer. For tilhengeren av slaveteorien, var jeg «onkel Tom fra Tana». Når jeg ber noen utdype det de uttrykker, som jeg gjorde i den nevnte «debatten», da forventer jeg redelige svar, ikke sinne og nedlatende, overbærende nedvurdering, som jeg gjorde. Opplever jeg det, da passerer også jeg en grense, tar igjen med samme mynt og argumenterer på en måte som i utgangspunktet byr meg imot. Den etterfølgende «debatt» blir deretter.

Hvor lavpanna kan en debatt bli? Det hører med til historien at begge de ovennevnte har stengt meg ute fra sosiale medier de sjøl kontrollerer. Den ene var tidligere en facebookvenn. Han var rysta da han for en del år siden var uønska i en debatt fordi han hadde uttrykt meninger debattarrangøren mislikte. Lite demokratisk, slo han bombastisk fast. Nå er den samme personen en sterk talsmann for å utelukke personer med «ukorrekte» meninger i sentrale debatter.

«Diskusjonen» jeg deltok i, dreide seg i utgangspunktet om hvem som er ansvarlige eller delansvarlige i hetsen mot samebarn, basert på en artikkel av Ánde Somby der jeg bl.a. ble nevnt som en av flere mulige delansvarlige for at samebarn kalles joikaboller i Alta. En klargjørende debatt om dette kunne ha vært fruktbart, om ikke to av «debattantene» fant sjikane av meg mer interessant enn temaet.

Jeg har i grunnen ikke meninger om så mye, i alle fall ikke farlige meninger. I samespørsmål har jeg en grunnholdning om at det er mulig både å ha og å utvikle en samisk identitet i dagens Norge, men styrken i majoritetskulturen gjør dette naturlig nok svært krevende i mange miljøer. Jeg har også en grunnleggende respekt for de fleste, og i de senere år har jeg konsentrert meg om mennesker i generasjonen før meg, hva de gjorde, hva de tenkte, mente og hva som forma deres liv og handlinger. Noen av mine inntrykk har jeg prøvd å formidle. Flere synes det er interessant, mens andre avfeier det som «velluktende sladder» eller lignende, servert av en apologet for norsk rasisme og undertrykkelse.

Nei, det er ikke lett å snakke om minner man har som mer eller mindre same. Deler av den «identitetspolitiske eliten» godtar riktignok personlige minner, vel å merke hvis det dreier seg om trakassering, diskriminering, mobbing og lidelse på grunn av brutalitet og uforstand i skole og samfunn, som av ulike grunner dessverre også er en del (men bare en del) av historien. For enkelte stimulerer brutale, lidelsesfulle beretninger den samiske identiteten på samme måte som grusomme beskrivelser av Helvete stimulerer noen (i egne øyne) rettroende kristnes identitet. I disse påsketider er det naturlig å spørre om en samisk langfredagspasjon er nødvendig for å ha og utvikle samisk identitet. - Kanskje dette kunne være et mulig seminar- eller forskningstema?

Om noen serverer minner om mer moderate opplevelser som endog inneholder positive elementer, da.., ja hva da? Jo, da risikerer de gjerne et stempel som budbringere fra et lykkeland, samehetsere, fornorskere m. v., av de mest ekstreme til og med som forsvarere av slavehandel og slaveri. En troverdig beretning fra ei samisk fortid skal være brutal og lidelsesfull, basta!

Som nevnt er det ikke lett å være same blant samer nå til dags. Det offentlige rommet for refleksjon er blitt uhyre trangt. Hvem er ansvarlige eller delansvarlige? Er universitetsmiljøet i Tromsø helt uskyldig?

Hva om det kom en ny kamporganisasjon med navnet «Aksjonsgruppe mot samehets, joikaboller, fornorskning og slaveri»? Jeg kjenner navnet på i alle fall to mennesker som burde bli selvskrevne medlemmer i den organisasjonen.

Kommentarer til denne saken