Det var gledelig å lese innlegget til Oddmund Hammerstad i Nordlys i dag. Han er en solid stemme i norsk offentlighet, blant annet høyrepolitiker, tidligere militær offiser og statssekretær i forsvarsdepartementet.

Innlegget hans peker på nødvendigheten av å få en slutt på den brutale krigen i Ukraina, før den eskalerer katastrofalt utenfor kontroll, der kanskje til og med taktiske atomvåpen kan bli brukt fra russisk side for å oppnå en seier.

Hammerstad viser til krigens følger: uhyrlige tap av menneskeliv og ødelagte samfunn, og at sult kan ramme de områdene i verden som har vært avhengig av kornimport fra Ukraina. Han er også kritisk til president Bidens «uutalte» politikk om å «kjempe til siste ukrainer, om nødvendig, for å knuse Russland militært og få Putin fjernet fra maktens tinde i Kreml.»

Hammerstad ser det som en uansvarlig linje og mener nå må diplomatiet overta for å gi noe slik at «bøllen» i Kreml kan komme seg ut av krigen. Vesten og Ukraina er nødt til svelge kameler for å få det til. Og det er ingen liten pris Hammerstad mener må betales, blant annet: Områdene med overveiende russisktalende befolkning, Luhansk og Donetsk, blir selvstendige republikker og Krimhalvøya med sin overveiende russiske befolkning blir for evig del av Russland. Og – Ukraina må bli en nøytral stat.

Etter den første uken med krig protesterte jeg i et innlegg i Nordlys mot at Norge, USA og alle EU-land sendte våpen til Ukraina, fordi dette bare ville bety en eskalering av krigen og tallene på døde soldater og sivile. Ideen om frihet og demokrati ville ikke dø om den ukrainske presidenten la ned våpnene for å spare liv, tvert om, den ville få større kraft. Angriperen Putin var allerede fullstendig diskreditert og uten all ære.

Jeg har ikke forandret mening. Det er merkelig hvordan vi – Vesten- i løpet av krigens gang ser så bort fra alle varslene som kom fra Kreml om hvordan sentrale myndigheter i Russland oppfattet NATOs raske utvidelse av medlemmer. Det kunne ikke aksepteres at også Ukraina ble medlem og del av et antirussisk «Vesten».

Når omtrent alle stater som grenset til Russland ble inkludert, ble dette oppfattet som en trussel, en sikkerhetsrisiko fra russiske side. Det er nesten besynderlig i hvilken grad man i løpet av krigen har avfeid et slikt syn som fullstendig, nærmest idiotisk oppdiktet. NATO vil jo aldri angripe, det er en forsvarsallianse.

Men vårt ledende NATO-medlem USA har et militærbudsjett ti ganger større enn Russlands og dertil flere enn 800 militærbaser rundt om på kloden. Stormakten har vist seg sterkt i stand – og villig til å rydde opp militært på andre kontinent, med følger hinsides det menneskerettserklæringene står for.

Vi vet jo også at USA aldri ville godta at Canada, Mexico eller Cuba ble alliert med en «fiende». Rushet mot medlemskap i NATO kan virke som en provoserende trussel sett fra russisk side. Det er politisk uklokt ikke å ta det i betraktning. Vi får ikke sikkerhet i forhold til vår store nabo i øst før også Russland føler sin sikkerhet ivaretatt. Vesten må snarest inn på det kreative, fredelige, diplomatiske sporet, i visshet om at vi skal leve med Russland etter Putin.