Det gjøres nå forsøk på å få avsluttet et norsk unntak knyttet til EUs havneforbud for russiske fiskefartøy. I dag kan russerne lande fisk og bytte mannskap i norske havner. Kritikken er bygd på en moralsk forargelse som til en viss grad er forståelig, gitt den blodige krigen i Ukraina.

Det blir fra DN-kommentator Eva Grinde og Venstre-leder Guri Mellbye hevdet at dette smører Putins krigsmaskin. Mens forsvarssjef Eirik Kristoffersen sier til Dagens Næringsliv at det er fare for spionasje med utgangspunkt i båtene.

Det har han sikkert rett i. Den russiske etteretningen i Norge er fra før av stor, ikke minst i Nord-Norge. Man må forutsette at de hemmelige tjenestene i Norge disponerer sine ressurser slik at det er god kontroll rundt disse båtenes anløp og mannskapenes aktiviteter.

Men en etteretningstrussel er i seg selv ikke et argument for at russiske fartøy ikke skal kunne lande fisk i Norge.

Dersom vi skulle verne oss fullstendig mot at russere kan oppholde seg i Norge, måtte man også oppheve all adgang til å søke turistvisum fra Russland til Norge. Og samtidig si opp grenseboeravtalen i Sør-Varanger som gir befolkningen på begge sider av grensen rett til å krysse Storskog uten visum. Ingen av delene har så langt skjedd.

Situasjonen i dag er som følger: Et sted mellom 15 og 20 russiske fiskebåter leverer jevnlig torsk i norske havner. 90 prosent av denne fisken lastes i neste omgang fra transittlager i Norge, og fraktes videre til kjøpere i EU. Der er altså EU som importerer maten fra Barentshavet, ikke Norge.

Verken EU eller Norge har så langt importforbud verken for fisk eller landbruksprodukter. Det er det gode grunner til. Det gir mat på bordene i en urolig tid. Norge importerer forøvrig også fisk fra Russland, hittil i år for litt over 300 millioner kroner. Til sammenlikning har EU i samme periode importert russisk gass for 25 tusen millioner. Og russisk fisk for 1.200 millioner.

Hvis Norge nekter båtene adgang til norske havner, vil to ting skje: For det første; Russland ville da fange torsken i sine egne farvann. Da er fisken mye mindre, den er ikke gyteklar (torsken vandrer i Barentshavet og gyter i norsk farvann) og beskatningen på bestanden vil øke langt over tåleevnen.

Denne fisken hadde man tatt på på land i Murmansk og eksportert derfra til EU.

For det andre; det er overveiende sannsynlig at Russland da vil trekke seg fra hele fiskeriavtalen med Norge, det i særklasse viktigste bilaterale samarbeidet vi har i nordområdene.

Det vil få et sikkert utfall - det vil bli utnyttet av andre land. Den siste store og bærekraftige torskestammen i verden vil da stå overfor et sammenbrudd. Når Norge og Russland fastsetter kvotene, setter man i praksis også kvoten for andre land, for eksempel EUs trålerflåte. Det er med andre ord i alles langsiktige interesse at dette fiskerisamarbeidet fungerer og beskyttes.

Det er antakelig fundamentalt viktig at fiskeri- og havministeren, i denne situasjonen, kommer fra et ståsted i Nordland og Kyst-Norge. Det gir motstandskraft mot mediedrevet som skapes i Oslo.

Å hevde at dette handler om arbeidsplasser i Nord-Norge, er å gjøre Norge mye mindre enn nødvendig. I virkeligheten er dette vital nasjonal politikk. Det er også knyttet til å opprettholde en helt avgjørende aksept for fiskevernesonen rundt Svalbard.

Ikke bare er en kollaps i torskestammen svært dårlig for norsk økonomi, det er neppe god sikkerhetspolitikk heller.

Å stanse lossingen av russisk torsk i Norge, løser derfor lite. Derimot skaffer det oss altså flere nye og store problemer.

Fiskeriminister Bjørnar Skjæran (Ap) har fått mye lettvint og ubegrunnet kritikk i denne saken. Han har veid ulike interesser mot hverandre og håndtert dette riktig og klokt så langt.

Det er dessuten betryggende at også Høyres leder Erna Solberg benyttet en debatt i Arendal forrige uke til å støtte Regjeringens avgjørelser. Det har trolig tatt mye av brodden fra forsøkene på å stenge havnene.

Skjalg Fjellheim er politisk redaktør i Nordlys