I en artikkel i Nordlys 16. november ble jeg intervjuet i forbindelse med en fagdag jeg hadde med skolefolk og kommunalt ansatte i Balsfjord kommune. Jeg hadde i april/mai de samme forelesningene for flere hundre ansatte i Tromsøskolen og kommunale ansatte i Tromsøs barnehager. Dette er et forsøk på å oppklare og utdype mine synspunkter om behovet for å velge godt dokumenterte tiltak for å forebygge psykososiale vansker hos barn og unge etter at Omni-veileder Ann Tone Håkonsen, og enhetsleder PPT Tromsø Rolf Øistein Barmann Jensen, kommenterte mine synspunkter i en kronikk i Nordnorsk debatt mandag den 21. november.

Les også

Å rette blikket mot oss selv, i arbeidet med barn og unge som har det vanskelig i barnehagen og skolen

At Omni er en «udokumentert modell» var ikke mine ord, men journalistens valg av overskrift for å skape interesse for temaet. Det klarte hun også og jeg ønsker denne debatten velkommen i både i skoler, barnehager, helsestasjoner, Familiens Hus, barnevernet og lavterskeltilbud for barn og unges psykiske helse.

Det kan synes som at vi er enige om det meste, men at vi kanskje legger noe ulikt i det å ha hast. Når jeg uttrykker at det haster å iverksette virksomme tiltak for god klasse- og gruppeledelse og fremme godt psykososialt miljø i norske skoler, SFO og barnehager, så mener jeg nå (!) og ikke på et senere tidspunkt.

I mitt foredrag for Tromsø kommune i mai i år uttalte jeg at Omni-modellen har sitt kunnskapsmessige utgangspunkt i oppdatert kunnskap om betydningen av gode relasjoner og den klassiske forebyggingspyramiden og at Omni-modellen fremstår som en god overbygning over en systematisk innsats som Tromsø kommune planlegger i årene fremover. På denne bakgrunn kjenner jeg meg ikke igjen i at jeg har diskreditert det arbeidet de har lagt ned i barnehager og skoler det siste halvannet året.

Kronikkforfatterne beskriver at Omni-modellen baserer seg på teoretiske perspektiver, forskningsbasert kunnskap og evidensbaserte tiltak fra anerkjente forskere og teoretikere fra både inn- og utland. Dette er bakgrunnen for min refleksjon om at det er brukt mye tid og arbeid på å lage en modell som i bunn og grunn oppsummerer det teoretiske grunnlaget for at det er nødvendig å iverksett tiltak. Dette ble uttalt i sammenheng med hva jeg mener er hovedutfordringen med tiltaksarbeidet for å redusere atferdsvansker, mobbing og for å styrke det psykososiale miljøet i skoler og barnehager, nemlig å velge godt dokumenterte tiltak fremfor ikke dokumenterte tiltak.

På vårt felt antar man at bare 3-5% av tiltakene rettet mot å forebygge psykososiale vansker hos barn og unge er såkalt evidensbaserte tiltak. Min antakelse om at skoler og andre kommunale tjenester i Norge ikke synes å være kjent med de best dokumenterte tiltakene er dermed ikke bare en spekulasjon, men en høyst relevant betraktning. En alternativ forklaring kan være at de kjenner til disse, men velger dem bort, noe som er mer alvorlig sett fra mitt vitenskapelige ståsted. Mine uttalelser om dette var ikke rettet mot Tromsø kommune, men mot hele psykisk-helse-feltet i Norge, også for barn- og unge.

Det er svært positivt at kronikkforfatterne understreker «at arbeidet med Omni-modellen og Omni-strategien ikke utelukker standardiserte og manualbaserte skole- og barnehageprogram». I den sammenheng kan tidsskriftet Ungsinn være til nytte når kommuner skal velge tiltak eller programmer, fordi tilgjengelige tiltak er evaluert og grundig beskrevet her. RKBU Nord, UiT bistår kommuner når det gjelder valg av tiltak for ulike målgrupper og på flere problemområder. Jeg er kjent med at denne type samarbeid allerede er på gang i Tromsø kommune.

Følgende utdypinger fra kronikkforfatterne bringer oss imidlertid til et hovedpunkt i uenigheten:

«Skolene og barnehagene står fritt til å velge det som tiltak i sin enhet. Om det kan passe for oss som kommune, vil vi ta stilling til på et senere tidspunkt i utviklingsarbeidet».

Dette griper rett inn i hovedbudskapet i mine foredrag for ulike kommuner, nemlig at det er opp til hver enkelt leder av skoler, barnehager, barnevern og andre tjenester å ta i bruk hvilke tiltak man vil, uavhengig av om de har dokumentert effekt eller ikke. Etter mitt syn står denne innrettingen av fremtidens innsats i motsetning til Omni-modellens mål om å finne felles handlinger og tiltak for hele praksisfellesskapet.

Gjennom Omni-modellen har Tromsø kommune vyer om å jobbe helhetlig – «Å jobbe felles og som en del av et lag». Jeg mener da det er viktig å drøfte hvorvidt hver enhetsleder i kommunen selv bør velge tiltak for sin skole/barnehage eller om det er mer helhetlig å ha en felles tilnærming for hele kommunen. Omni-modellen fokuserer på å jobbe systematisk – «Å ha systemer, strukturer og rutiner som alle kjenner til, følger opp og vet hvordan de skal gjennomføre».

Fordelen med de eksisterende dokumentert virksomme skoleprogrammene er at de nettopp har innebygd en slik systematikk med faste rutiner og aktiviteter. Drøftinger av hvilke/t tiltak/program kommunen skal ta i bruk for å oppfylle målene om å redusere mobbing og skape et godt psykososialt miljø for alle elever er derfor viktig.

Til slutt fokuseres det i Omni på å jobbe langsiktig – «Å ha en plan, å lede, prioritere og følge opp». Jeg mener det aller viktigst i denne forbindelse er å drøfte hvordan man i fellesskap kan sikre god implementering av godt dokumenterte tiltak i alle enhetene og dermed gode resultater over tid.

Vi er enige om at det haster. Jeg tror imidlertid den raskeste måten å nå vårt felles mål er å ta i bruk skoleprogrammene som norske forskningsmiljøer, finansiert av norske myndigheter, har brukt tiår på å utvikle. Det bør være en svært god begrunnelse for at norske kommuner skal bruke mye tid og ressurser på å utvikle egne innsatser fremfor å ta i bruk eksisterende tiltak/programmer. Det er nettopp fordi eksisterende tiltak/programmer representerer en bedre løsning for praksisfellesskapet; en løsning som er forskningsbasert, helhetlig, systematisk og langsiktig.