Kristina Torbergsen (35) blir ny fylkesrådsleder i Troms etter at Bjørn Inge Mo gikk bort.

Det er ikke noe dårlig valg. Torbergsen er fra Skjervøy, men er bosatt i Tromsø. Hun har tross ung alder betydelig erfaring. Hun har tidligere vært fylkesvaraordfører og har åtte år bak seg på fylkestinget i Troms. Hun er lektor av yrke, og har det siste året vært statssekretær i Kunnskapsdepartementet.

Noen vil hevde at Troms Arbeiderparti i praksis har avlyst nominasjonsprosessen, og at Torbergsen nå er partiets førstekandidat ved valget om ett år. Så fremt hun selv ønsker det.

Men å ta over etter Mo ikke bør være en «walk over» som kandidat til fylkesrådsledervervet. Det er i så fall på grensen til udemokratisk og også uklokt. Derfor bør tiden frem til nominasjonen betraktes som at Torbergsen er oppe til eksamen. Det er ikke mer enn rimelig, tatt i betraktning hvor viktig posisjonen som fylkesrådsleder er.

I mediene har Torbergsen denne uka svart på spørsmål om hva hun ser som sin viktigste oppgave fremover. Til Nordlys fremhever hun den samiske og kvenske identiteten som sentral. Det gjør hun rett i, Troms trenger noen som kan følge opp arven etter Bjørn Inge Mo og snakke klokt om forsoning og fellesskap mellom samer og nordmenn.

Da stusser jeg mer over budskapet Torbergsen har i tiltredelsesintervjuer med NRK. Der virker det som å skille Troms og Finnmark blir den største jobben. Men hvor tungt kan det egentlig være å skille noe som aldri har vært forent?

Dessuten er Troms og Finnmark over. Det er historie. Den nye fylkesrådslederen bør i stedet gå i gang med å se fremover - og stake ut noen strategiske muligheter for Troms fylke.

Finnmark bør den nye fylkesrådslederen være ferdig med. Det har heftet nok som en jarstein i fem lange år - og ført til like lang tid i politisk ingenmannsland for Troms, som uforskyldt ble sendt inn dette kaoset etter en hestehandel på Stortinget.

Hadde jeg kommet med ferske erfaringer som statssekretær i Kunnskapsdepartementet, ville jeg i stedet startet et annet sted. For eksempel å etablere en ferdigsnekret visjon om Troms som nordområdenes kunnskapsfylke. En visjon som kan realiseres av regjeringen Torbergsen nå forlater. En regjering som bør føle et særskilt ansvar for Troms, den store taperen etter en mislykket og bortkastet regionreform.

Slik jeg ser det, står Torbergsen nå overfor fire hovedutfordringer:

1) Troms må konsolideres som eget og selvstendig, men relativt lite fylke som understøtter Tromsø som motor. Å vedlikeholde fiendebilder av Tromsø er politisk selvmord, bare ta en titt på befolkningsframskrivningene. Men det er trolig liten vits i å forsøke å gjenskape og videreutvikle noen identitet som tromsværinger. Det er utfordrende fordi Troms tradisjonelt har vært fylket i nord med den svakeste fylkesidentiteten – langt svakere enn nabofylkene i nord og sør. Kanskje bør derfor Troms fortsatt være fylket der man først og fremst tar et ansvar for å videreutvikle hele den nordnorske landsdelsidentiteten.

2) I Troms finner vi UiT Norges arktiske universitet. Det er et av Norges tre-fire aller sterkeste kunnskapsmiljøer - som knytter sammen sterke byer i Nord-Norge (Tromsø, Narvik, Alta og Harstad). Troms har med andre ord helt unike muligheter til å utvikle fylket til et moderne kunnskapssamfunn. Tradisjonelt har det vært få og svake relasjoner mellom fylkeskommunen og Universitetet – i motsetning til Nordland og Nord Universitet. UiT vil aldri bli et fylkesuniversitet som Nord har blitt. Men Troms kan i mye større grad utnytte at et av landets aller sterkeste kunnskapsmiljøer er lokalisert i fylket. Da må man stikke hodene sammen.

3) Troms er et forsvarsfylke - den internasjonale situasjonen har de siste månedene gjort det enda tydeligere. Og etter Sverige og Finlands inntreden i NATO blir Sjøforsvaret langt viktigere. Det bør lages strategier for å videreutvikle og styrke denne dimensjonen med tilstedeværelse. Alt legger til rette for at NATO trenger en marinebase i Arktis med kort seilingstid til Svalbard og havområdene i nord. I dag tar det fem døgn å seile fra Haakonsvern til operasjonsområdene i nord. Her peker Troms seg ut som strategisk knutepunkt, fylket har tidligere vært vertskap for en liknende base for ubåter (Olavsvern).

4) Troms henger etter i arbeidet med overgangen til fornybar energi. Her bør det tas et krafttak. Hvordan skal Troms komme på offensiven? Svaret er kanskje både hydrogenfabrikker og havvind - men like mye å utnytte produksjonen av kunnskap. Igjen peker flasketutene mot UiT, og i tillegg KSAT i Tromsø. Den siste er en juvel med flere hundre teknologiarbeidsplasser. Det gjelder å utnytte eksisterende fortrinn.

Mye mer kan sies om dette. Men en ting er sikkert; det å være fylkesrådsleder i Troms i tiden fremover bør ikke handle om retrospektiv knuging med å skille Troms og Finnmark. Den jobben er allerede gjort. Resten er en formalitet.

Torbergsen risikerer å etterlate inntrykk av at ambisjonene ikke strekker seg utover å lede et kort forretningsministerium gjennom et skilsmisseoppgjør. Hun er en dyktig politiker som bør sikte mye høyere enn det.