Tromsø kommune har lagt 100 millioner på bordet i løpet av en fireårsperiode.

Ap-ordfører Gunnar Wilhelmsen sier at dette var av nødvendighet og at redningspakken har virket effektivt. Tromsø kommune driver ikke veldedighet for fastlegene, de ønsker å trygge ordningen slik at kommunens befolkning fortsatt sikres retten til en fastlege.

Wilhelmsen etterlyser at staten tar ansvaret som ikke den enkelte kommune selv skal bære for ordningen. Statssekretær Ole Henrik Krat Bjørkholt beskriver måten Tromsø har tatt tak i utfordringen som et skoleeksempel. Allmennlegeforeningen venter på at regjeringen skal følge i Tromsøs fotspor med tilsvarende innrettede grep for hele landet, og mens vi venter går kommuner som Narvik, Levanger og Larvik også foran.

I mange kommuner i distrikt ble fastlegeordningen aldri innrettet etter ren næringsmodell. Siden ordningens start har de mest perifere og minst folkerike kommunene medfinansiert ordningen. I stort monn. Hvorfor det? Jo, fordi næringsdrift ikke på samme måte lar seg gjennomføre med få leger, langt bredere arbeidsoppgaver med stabilisering og behandling av pasienter som nært sykehus ville blitt kjørt direkte til sykehusinnleggelse, relativt større andel av andre kommunale legeoppgaver og svært hyppig legevakt for den enkelte lege. Når sykehuset ligger flere timer unna gjøres også mer oppfølging lokalt, ofte i samråd med spesialisten på sykehuset og samlet til det beste for pasienten som slipper å reise langt for oppfølgingen av kroniske sykdommer som nok i mer sentrale strøk gjøres på sykehusets poliklinikk.

Et godt og tilgjengelig helsetjenestetilbud er viktig for folk. Langt fra sykehus er tryggheten om at legehjelp finnes når behovet er der viktig. Mer ulik er ikke den norske befolkning.

Til en viss grad har det vært politisk enighet om distriktspolitiske virkemidler og ønske om bosetting i hele landet. Og det har vært tverrpolitisk enighet om et best mulig likeverdig offentlig helsetjenestetilbud til alle innbyggere.

Hva skjer i Nord-Norge? spurte både Brox og senere Strøksnes. Og tematikken samlet spenner bredt i sine sosiologiske analyser, og favner fra romantiseringen av den sjølberga sjarkfiskeren til utgaven av nordlendingen som et offentlig ansatt vanedyr og nasjonens sutrepave. Valøren av Nord-Norge kan ikke preserveres, men det er trolig klokt å forvalte spennet fra det urbane Tromsø til stedsidentiteten småkommunene byr på, godt.

Neste kapittel i fortellingen om Nord-Norge inngår i handlingen om Norge.

Utvalget som har forfattet NOU-en «Det handler om Norge» skriver:

«Ambisjonen for Norge bør være at distriktene er levende deler av et større norsk mangfold og at distriktspolitikken bidrar til bærekraftige samfunn i hele landet... Staten må opprettholde en politikk som støtter oppunder gode liv i distriktene.

Tjenester beskrevet med behov for fysisk nærhet er blant annet grunnleggende helsetjenester. Geografiske og faglige forhold gjør at ambulansetjenestene, legevaktene og nødsentralene må ses i sammenheng. Endring i ett ledd påvirker alle de andre. Alle er avhengige av alle i distriktene og det er små marginer som avgjør om kommunene klarer å beholde kompetent personell eller ikke»

Det er ikke kommuner med SSB sin sentralitetsindeks 6 (SSB sitt mål på kommunenes sentralitet, der 6 er minst sentralt) som tømmer nasjonens helsepersonellressurser.

Tromsø er veileder for en innretning som trygger hovedmodellen for fastlegeordningen, og den er i tråd med Handlingsplanen for allmennlegetjenesten som ble lansert i mai 2020.

Løsningen på en fortsatt stabil fastlegeordning for innbyggere i distrikt handler mange steder om legevakt, og en utdatert avtale som ikke sikrer leger en levelig total arbeidsbelastning når den hyppigste tilrådde vaktfordelingen for dekning av legevakt 24/7/365 er beskrevet som en «bør-norm». Denne «bør-normen» er blitt oversett av så vel kommuner som Kommunesektorens organisasjon, KS

For fastleger i distrikt er legevakt en essensiell og ønsket del av jobben.

For innbyggerne i distrikt er tilgangen på lege til stede, når behovet er størst, mer enn vesentlig.

KS kom til enighet med Legeforeningen 22. mai om at legevakt ikke lenger kan komme på toppen av en allerede svært presset fastlegehverdag. Dette vil kreve flere leger i kommunene og at staten går inn med nødvendige forskriftsendringer og finansiering slik at forutsigbarheten til både kommuner og leger sikres.

Innbyggernes behov for forutsigbarhet og trygghet må innlemmes i ambisjonene i dette arbeidet.

Jokeren i denne kabalen må ikke blir en svekket legetilgjengelighet ved tidskritiske hendelser. Som lege på vakt langt fra sykehus er man ikke overflødig i disse situasjonene, kan jeg med hånden på hjertet si.

Teknologioptimismen bør i større grad omsettes til å øke handlingsrommet for at enda flere kan leve gode liv, og arbeidsliv i distrikt, heller enn til å omformulere innbyggernes nødvendige behov for nøkkelpersonell til noe overflødig.

Få håper vel at vi skal kopiere svensk distriktsutviklingspolitikk, og jeg mener at det er vesentlig at vi heller ikke går for en utvikling i helsetjenestetilbudet i distrikt som til forveksling kan ligne det svenske.