Når Susanne mener noe sterkt og offentlig om saker som opptar henne, får hun kritikk fordi hun ikke er en ekspert. Når Une trer ned fra politiske verv bugner kommentarfeltene av møkk.

Både Susanne og Une har kjent på utfordringene med å bidra til offentlig ordskifte på hver sin måte. For meg har de begge illustrert to ting ved Ytringsfrihetskommisjonens funn som jeg har tenkt mye på:

Vi har en befolkning som deltar lite i det offentlige ordskiftet. Og vi har kommentarfelt på sosiale medier som er blottet for innflytelse.

Susanne er Susanne Sundfør. Hun er godt kjent for de fleste som strålende vokalist, eksepsjonell komponist, kraftfull artist.

Hun får, som mange andre høre at hun bør bli ved sin lest, når hun uttaler seg om andre ting enn musikk. Jeg har observert at veldig mange musikere får denne typen tilbakemeldinger når de uttrykker engasjement for noe annet enn det de har som sin jobb.

Nesten som om vi bare forventer dem å være forbruksvarer, tilgjengelige for oss å absorbere uten motstand. Ikke som fullstendige mennesker. En digresjon.

Sundfør har altså engasjert seg i regenerativ landbruk - noe hun poster en del om på sin Instagram. Regenerativ landbruk er økologisk landbruk, som har som mål å holde jordsmonnet sunt slik at det kan binde mest mulig CO2. Forenklet fortalt.

Det er ikke noe man i utgangspunktet forventer at blodet skal bruse av, men det stopper ikke folk på sosiale medier.

På sin InstaStory skrev Sundfør 18. august nemlig følgende, og jeg tillegger henne en noe oppgitt tone:

“Jeg får en del kritikk her inne for å mene ting jeg ikke har peiling på. Men hvilket samfunn er vi om vi bare lar mennesker med utdanning, såkalte eksperter, få uttale seg om hvordan vi skal leve sammen og hvordan vi skal behandle naturen”

Sundfør fortsetter:

“Jeg har ingen universitetsgrad å skilte med, men jeg er en samfunnsborger på lik linje med alle andre, og jeg bryr meg. Hvis vi dødelige ikke skal kunne engasjere oss, hva er da egentlig vitsen med å stemme?”

Sundfør treffer spikeren på hodet.

Vi må avmystifisere offentlig meningsytring.

Susanne insisterer på å ytre seg om samfunnsforholdene hun lever under. I motsetning til 90 prosent av befolkninga.

Ytringsfrihetskommisjonen kom med i sin rapport tidligere i uka og der står det altså svart på hvitt:

“Ganske få, rundt ti prosent av befolkningen, deltar jevnlig i offentligheten med ytringer om politikk eller samfunnsliv.”

Ytringsfrihetskommisjonen konkluderer likevel med at ytringsfrihetens kår er gode i Norge.

Det er jo noe deprimerende hvis det er gode kår at 90 prosent av oss går umælende gjennom livet.

I rapporten står det også: “Studier viser også at de mest aktive nettdebattantene, dem man ser i kommentarfelt i aviser eller på sosiale medier, ikke er særlig representative for befolkningen.”

Og her vil jeg snakke om Une. Une Bastholm gikk som kjent nettopp av som leder for MDG fordi hun ville ha mer tid til omsorgsarbeidet i hjemmet sitt - hun har to små barn. Hun fortsetter å representere partiet, og dets velgere, på Stortinget. Men vervet som leder måtte hun prioritere bort.

Som alltid når det er en nyhetssak som angår MDG så dumpes kloakken rett ned i kommentarfeltene. Det er jo som en hundefløyte som påkaller seg alle dem som brenner inne med en eller annen ufyselighet.

Og det er vel derfor kommentarfeltene i stadig større grad fylles av folk som ikke får noe som helst innflytelse i den offentlige debatt.

For hvis du tror at politikere som lager politikk skal ta deg på alvor, bare du får nok likes på en trakasserende melding på en VG-artikkel, så tar du feil.

Jeg tipper Une Bastholm styrer unna kommentarfelt på sosiale medier når hun skal lage politikk. Det gjør også de aller fleste andre fornuftige politikere - kommentarfelt er ikke en debattarena av betydning.

Slik jeg ser det er det et sosial-media formet hull i demokratiet. Folk har disse kommentarfeltene konstant foran seg og tror at dette er den offentlige debatten som er åpen for amatør-debattanter.

Det er ikke rart at de unngår å engasjere seg der. Kommentarfeltene har for lengst blitt steder det er best å forbigå i stillhet.

Men vi som lokale medier må bli mye bedre til å fylle vår rolle som plattform for debatt. Der også folk uten doktorgrad kan dele sitt engasjement.

For dette kan vi. Vi er der folk har sine hverdag - vi deler deres utfordringer hver eneste dag.

Vi må jobbe smartere i redaktørstyrte lokalaviser med å få flere til å ytre seg hos oss. Vi må bli relevante for enda flere som en debattarena. Det er ingen vei utenom.

Sommeren har vært en høysesong for vår populære plattform - Nordnorsk debatt. Folk leser våre egenproduserte kommentarer og ledere. Men også innsendte leserinnlegg blir lest mye - og har innflytelse!

Folk svarer på det de ikke er enige om. Noen ganger kan ytringer av ikke-eksperter til og med utløse en relevant politisk debatt og føre til endring.

Vi har mange gjengangere som gjerne bidrar inn med sine perspektiver. Og det er bra. Men vi har også en jobb å gjøre for å bli en plattform for enda flere. Særlig flere unge mennesker.

Og flere unge kvinner.

Vi kan bli en plass der enda flere ønsker å argumentere mot hverandre. Vi kan fylle rollen som kommentarfeltene har feilet i.

Men den jobben kan ikke vi gjøre alene.

For som Sundfør sier det: “Det er deg det handler om. (...) Bruk hjertet. Bruk stemmen din. Om du er utdannet eller ikke.”