Send en varm takk til dine foreldre og besteforeldre som stemte nei i 1972!

Det het ikke EU og Den europeiske union for femti år sia. EEC eller Det Europeiske Fellesskap (EF) var det mer appellerende navnet den gangen. EF hadde klare ambisjoner om å bli den unionen vi ser i dag, men i 1972 var EF/EEC fremdeles en mager variant av EØS-avtalen som kom 20 år seinere. EF-tilhengerne sa at alt snakk om en union var skremsler og tullprat. Men Folkebevegelsen mot EF kunne dokumentere planene og mønstret folket mot makta. Og den 25. september 1972 sa vi et rungende nei.

Det var arbeidsfolk, fiskere, bønder, kvinner og ungdom som sa et dundrende og rystende nei. Folket våget å tale makta midt imot. For første gang etter krigen opplevde makthaverne, fra Høyre til Arbeiderpartiet, fra NHO til LO-ledelsen, et virkelig opprør fra folkedypet. For første gang fikk de det ikke som de ville. Ap-regjeringa til Trygve Bratteli måtte gå av.

Var det nasjonalromantikk, tyskerhat og frykt for det ukjente som avgjorde? Sikkert litt det også. Men først og fremst var det instinktene hos et folk som bare hadde opplevd nasjonalt sjølstyre i to generasjoner og som fortsatt bar på minnene fra fem år med tysk okkupasjon. Et folk som i noen århundrer hadde slåss for å komme ut av både Rigsfællesskab og Union. Det var småkårsfolk som hadde lært at det man har vunnet, kan gå tapt om det ikke forsvares.

I 1972 var det makta, monopolene og mediene mot folket. Som nå. En viktig forskjell var at neisida hadde ei stor riksavis på sin side; Dagbladet. Da neste EU-kampen kom i 1994, hadde også Dagbladet funnet sin plass i ja-folden. Det hjalp som kjent ikke. For i 1994 klarte neisida å få en annen maktfaktor på sin side; LO-kongressen.

Sånn var det ikke i 1972. Et massivt flertall i LOs ledende organer sendte LO på ja-barrikadene side om side med arbeidsgivernes organisasjoner. LO-leder Tor Aspengren vifta bryskt med hammeren for et ja. Det gjaldt visst om intet mindre enn vår plassering i Europa, skjønt de fleste mente den ligger temmelig fast. Og nåde den tillitsvalgte som opponerte!

Allikevel stemte et flertall av de LO-organiserte nei og ikke ja den 25. september.

Frontene gikk skarpt i 1972. Familier blei splitta. Tilhengere fikk sitt pass påskrevet. Nei-folk ble spytta på. Sistnevnte ble i tusentall utsatt for omfattende registrering fra overvåkningspolitiet (dagens PST), slik det seinere er blitt alminnelig kjent.

Norsk politikk ble endevendt. Arbeiderpartiet og Venstre revna. Sosialistisk Valgforbund (SV) oppsto med Norges første kvinnelige partileder, Berit Ås, og stormet inn på Stortinget i 1973.

Deler av neibevegelsen gikk vel langt med paroler som «Nei til salg av Norge». I 1972 var det en overdrivelse. På den tida var det ikke tale om å avgi nasjonal kontroll over verken energipolitikk eller jernbane til EF/EU. På mange måter ville akkurat den parola kanskje vært mer treffende i dag.

Tilhengerne mente i 1972 at Norge ville bli isolert fra Europa. Hørt den før?

Da, som alle andre ganger medlemskap i EF/EU er satt på dagsordenen, har det vært andre staters utenriks- og handelspolitikk som har satt tilhengerne i bevegelse. Særlig våre nære handelspartnere. «Hvordan i all verden skulle vi nå få solgt varene våre?»

Jada, også den er gammel og velbrukt.

Ja-sidas retoriske yndlingsøvelse er å sette likhetstegn mellom EU og Europa. I 1972 var begrunnelsen at Storbritannia og Danmark ville bli medlemmer i «det europeiske fellesskap». Høyre-leder Kåre Willoch fant særlig grunn til å advare de gjenstridige nordlendingene om at bare EEC-medlemskap ville gi «sikkerhetspolitisk trygghet».

I 1994 var begrunnelsen at Sverige ville gå med i «det nye Europa» etter murens fall.

Det er de samme tonene om «europeisk solidaritet» og sikkerhet vi hører i dag, ispedd «våre europeiske verdier». Pussig nok ignorerer tilhengerne at Storbritannia har gått motsatt vei og forlatt et ulykkelig ekteskap med EU.

Norge har hatt sin velstandsmessige storhetstid i de femti åra som har gått siden 1972. Vi ble ikke fattigere, vi ble ikke isolert. Vi ble et av verdens rikeste land. Vi hadde full kontroll over vannkrafta, som sammen med olja og en omfordelende stat ga en velstandsutvikling få land har sett maken til.

Vi opprettholdt bosetting over hele landet og et jordbruk som ville blitt lagt brakk under landbrukspolitikken til EU. Vi bevarte kontrollen over våre enorme fiskeressurser. Vi skaffet oss et digert oljefond fordi framsynte politikere sørget for at olje- og gassreservene og inntektene ble beholdt på statens hender.

Året etter folkeavstemningen kom oljekrisa da OPEC firedobla prisene. For Norges del betydde det noen uker med rasjonering, til gjengjeld gjorde det en rekke nye oljefelt svært lønnsomme. Og for den som lurer: Den økte oljeprisen hadde null betydning for norske strømpriser! Vårt kraftoverskudd ble utveksla med kull- og atomkraft fra våre nordiske naboer i et system for gjensidig forsyningssikkerhet. Men ingen kraftbørs styrte prisen. Den ble fastsatt politisk og nasjonalt.

I ekspressfart fikk vi i 1973 laget en handelsavtale med EF som gjelder den dag i dag, blant annet for eksport av laks. Den ga – og gir – full tollfrihet for industrivarer.

EØS-avtalen i 1992 var starten på en prosess for undergraving av nei-seieren fra 1972. Et nytt nei til EU i 1994 fikk EØS-avtalen med som nissen på lasset.

Men det er en egen historie.