Gå til sidens hovedinnhold

22. juli og ytringsfrihetens navere

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

Enkelte typer ytringer som både er og skal være tillatte, er også destruktive for ytringsfriheten, enten ved å være skadelige for demokratiet, eller ved å undergrave premissene for den offentlige samtale.

Den første typen ytringer omfatter bl.a. voldsideologier som islamisme, rasisme og fascisme. Felles for disse er at de stempler noen mennesker som mindreverdige, noe som senker terskelen for bruk av vold mot disse. Trusler om vold, også indirekte gjennom skalering av menneskeverd, hemmer deltagelsen i demokratiet, og er skadelig for samfunnet. Hvis truslene også omsettes i faktiske handlinger, er selvfølgelig effekten ekstra sterk.

Den andre typen undergravende ytringer er de som svekker vår tillit til fellesskapet og til den offentlige samtalen. Konspirasjonsteorier gjør nettopp dette, og er i tillegg farlige fordi de bygger vegger rundt sine konklusjoner, og låser motargumenter ute. Eurabiafantasien om at muslimer har en skummel plan om å overta Europa, eller den lignende påstanden om et verdensomspennende, jødisk maktnettverk, er begge hypoteser som hevder at hele vår samfunnsorden er korrumpert i den grad at demokratisk deltagelse er meningsløst. Påstander om mikrochiper i vaksiner, chemtrails etter flyene, eller at jorda egentlig er flat, henter også sin kraft fra mistenkeliggjøring av samfunnets grunnleggende funksjoner. Den som rammes av slike tanker vil kunne få redusert deltagelse i, eller tillit til, demokratiet. Hvorfor stemme, hvis fienden kontrollerer statsapparatet?

I kombinasjon kan slike ytringer ende opp som svært farlige tankestrukturer som øker risikoen for terror. Da ABB gjennomførte sine myrderier, var det med et hode som var overtatt av slike kognitive spøkelser. Den påståtte trusselen fra islam, og stemplingen av politiske motstandere som landsforrædere, kombinert med en overbevisning om at samfunnets institusjoner var upålitelige, endte i en irrasjonell konklusjon om at vold ikke bare var akseptabelt, men faktisk påkrevd.

Jeg har savnet disse sammenhengene i debatten om 22. juli, og for meg fremstår det som naivt når enkelte stemmer monomant insisterer på rettighetselementet i ytringsfriheten. Ytringsfriheten har nemlig en dobbelthet i seg: Ja, vi skal ha rett til å ytre oss og høre andres ytringer, også om voldsideologier og konspirasjonsteorier, men ytringsfriheten kan ikke være fundamentalt annerledes enn andre rettigheter: Den må ledsages av ansvar.

Prinsipielle debatter om ytringsfrihet er én ting, men det øyeblikket man forsvarer spesifikke ytringer bør man derfor også imøtegå de elementene som ødelegger ytringsfriheten. Ingen ytringer skjer i et vakuum, for ytringsrommet er et fellesskapsprosjekt. Det må vi alle ta ansvar for, ikke bare ved å insistere på retten til frie ytringer, men også ved å henge varselskilt på utsagn som er skadelige, og ved å avslutte de setningene som andre foretrekker blir stående ufullstendig. De som iler til for å forsvare rasister og konspirasjonsteoretikere, men aldri advarer mot voldselementet og undergravingen av tillit som ligger implisitt i disse ytringene, er ytringsfrihetens navere: De bidrar når de føler for det, og legger seg på sofaen når de blir lei. Samfunnet tåler noen sånne, men ikke hvor mange som helst. (For ordens skyld: Det er selvsagt ingenting feil med å motta ytelser fra Nav.)

Lærdommen etter 22. juli handler altså ikke om politiske uenigheter, eller at f.eks. ABB hadde vært medlem av Frp. Frps eksistens er eksplisitt knyttet til legitimt, politisk arbeid, og det er ingenting suspekt eller kritikkverdig ved å hevde at Norge bør ha imot færre innvandrere. Derimot øker det risikoen for politisk vold å hevde at dette skal oppnås ved å fysisk fjerne muslimer fra landet, slik Fjordmann har agitert for.

Det var likeledes god grunn til å reagere da Sylvi Listhaug hevdet at AP satte terroristers rettigheter over nasjonens sikkerhet. Dette utsagnet impliserte at vår lovgivende forsamling var infiltrert av mennesker som ønsker Norge ondt. Det er åpenbart at dette kan bidra til at noen tipper over kanten til å tro at vold er eneste gjenværende virkemiddel i kampen mot terrorisme, hvis utsagnet ikke kraftfullt imøtegås i offentligheten. Heldigvis fikk Listhaug passet ettertrykkelig påskrevet, og måtte gå av, noe som reduserte eller fjernet effekten av Facebook-posten.

I dag ser vi en sterk og levende debatt om hvorvidt «no-platforming», «safe spaces» osv. er farlig og undertrykkende, eller bare ytringsfrihet i en annen form. De som roper varsku er ressurssterke og har høye talerstoler, og snakker gjerne på vegne av likesinnede i andre land. Etter min mening er det sørgelig og ironisk å tenke på at de samme stemmene ikke evnet å identifisere problemet da det var voldsutsatte og traumatiserte ungdommer som fikk sin ytringsfrihet undertrykket.

Vi burde ha kommet lengre, og er det én ting tiårsdagen for 22. juli kan lære oss, så er det at debatten fungerer bedre når vi tar den også ut fra et ansvars- og fellesskapsperspektiv, og ikke kun fokuserer på individets rettigheter. Ytringsfriheten må forsvares både mot innskrenkninger og mot krefter som undergraver premissene for den ved å fremme konspiratoriske voldsideologier. Den som ikke vil bidra til begge deler kan ikke påberope seg å hegne om ytringsfriheten.

Kommentarer til denne saken