Gå til sidens hovedinnhold

2021 og fremdeles gubbenes verden

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

Fotball Media solgte nylig TV-rettighetene til norsk fotball 2023-2028 til TV2 for svimlende 4,5 milliarder kroner. Av denne summen går 5 prosent til toppfotball kvinner.

Beløpet er omdiskutert, men det er ikke den verste kritikken. For rundt forhandlingsbordet satt herrene. Damene, de var plassert på gangen. Norsk kvinnefotball hadde ikke en eneste representant i forhandlingsutvalget, de fikk ikke være med og ble heller ikke hørt på noe tidspunkt.

-Vi skal ta lærdom av dette, var fotballpresident Terje Svendsens svar i Dagsnytt 18, da saken var oppe til debatt. Lærdom? Det holder lenge å bare snik-titte på tallene, så burde erkjennelsen være åpenbar.

Det er om lag 113.000 jenter og kvinner som spiller fotball i Norge, ifølge fotballforbundets egne tall pr. 2019. Fotball er den største kvinneidretten vi har. Fra en sped begynnelse på 60-70 tallet, utgjør kvinnene nå over 30 prosent av utøverne.

Kvinnefotball er på langt nær like kommersielt interessant som mennenes, men det er en utvikling på gang. Spillere og lag blir stadig bedre, og interessen er økende hos publikum, spesielt dersom vi beveger oss utenlands. Italienske Juventus, for eksempel, samler tusenvis av tilskuere på sine kamper. Da England spilte åpningskamp mot Skottland under VM for to år siden, samlet BBC Sport 6,1 millioner seere. Det har skjedd veldig mye etter at kvinnene inntok fotballbanene, men fortsatt møtes de med både fordommer, uforstand og diskriminering. Som utestengning og forbigåelse når særs viktige avtaler skal inngås..

Vi har våre lokale varianter av fordommer også. Et eksempel er saken om TILs kvinnelag som måtte bruke et lager som garderobe, uten dusj og toalett, fordi de ikke fikk låne kammerset der mennene angivelig hadde godlukta si. OK at damene kan bruke banen av og til, men inn i det aller helligste i tabernaklet på Alfheim? Uhørt!

To forskere ved UiT, Linda Wilhelmsen og Kamilla Rognmo, driver et forskningsprosjekt som retter søkelyset mot kvinnelige fotballspillere og fotballorganisasjoner sett i et kjønnsperspektiv. I en interessant kronikk i Nordnorsk debatt som du kan lese her skriver de blant annet:

«De enorme forskjellene mellom herrefotball og kvinnefotball når det gjelder økonomi, rammebetingelser, kommersialisering, medieoppmerksomhet og oppmerksomhet generelt (Skogvang, 2006) gjør at forskjellene bare øker dersom det ikke tas grep for å løfte kvinnefotballen til like store sportslige høyder som herrefotball.»

De har helt rett. Vi er langt på overtid. Og aller først må fordommer, uvilje og forgubbet tankegang luftes kraftig ut i idrettens egne organisasjoner.

Det seigeste gubbet finner vi i IOC, Den internasjonale olympiske komité. Der trengs det ikke bare utlufting, der er det akutt behov for oksygentilførsel.

Et av symptomene på det, er at kvinnelige kombinertløpere nektes å delta i OL. I år fikk kvinner som både er dyktige i langrennssporet og i hoppbakken, for første gang delta i verdens-cupen, men til OL i 2022 kommer de seg ikke. Om døra fortsatt vil være stengt når arrangementet åpner i Milano i 2026, vil tiden vise.

For kvinner som hopper på ski er skumle greier. De kan jo falle og slå seg, kjent som de er for sin tandre og veike fysikk, og gubbene vet da å ta ansvar.

Etter at kvinnelige skihoppere omsider fikk slippe til i verdenscupen, så er det likevel satt grenser for hvor mye de tillates å anstrenge seg. Ett renn hittil denne sesongen, mot herrenes fire. Det internasjonale skiforbundet (FIS) mener at skihopp for damer er en ung sport og at det ennå gjenstår noen steg!

Men Maren Lundby har sjekket tall og funnet ut at kvinnenes nivå i dag (lengde og fart i tilløp) tilsvarer mennenes prestasjoner i 2012, skriver hun på Facebook.

Vi skriver 2021, men vi sliter fremdeles med antikvariske forestillinger, fordommer og direkte kjønnsdiskriminering i store deler av idrettens verden.

Det til tross for at det største og mest prestisjefylte mesterskapet, OL, baseres på et charter hvor det blant annet heter: «Every individual must have the possibility of practising sport, without discrimination of any kind ..»

Kommentarer til denne saken