Jeg er riktignok ikke i ungdommens vår. Men vi snakker ikke antikkens historie her.

1700 kroner var prisen for en hybel på Strandvegen studentheim i Tromsø tidlig på 2000 tallet.

På den tiden hadde lærerstudentene fra daværende Høgskolen fortrinn på hyblene der. Men alle kunne søke seg inn. Så dermed kom rampen fra UiT, som meg, også inn.

Etter hvert fikk jeg oppgradere fra hybel til leilighet med min samboer. Soverom, stue, kjøkkenkrok og bad.

2500 kroner.

Det var ikke luksus. Det var fortsatt god gammeldags oljemaling på veggene i diverse - og ærlig talt mistenkelige - sjatteringer av oker og rustrødt, men det var mer enn nok.

Det var såpass at man kunne, hvis man var lur, jobbe som et piska skinn hele sommeren for så å betale et helt år med husleie i ett jafs ved semesterstart i august.

Tenk det, du som skal begynne å studere i år!

Disse gamle dager - for knappe 15-20 år siden - innebar at man kunne være heltidsstudent. Man var blakk rett som det var, og ble gode venner med billig-nudler.

Men man kunne ta en og annen strøjobb, og komme seg godt ovenpå. Og en 500 lapp fra mormor holdt lenge for å heve kvaliteten på middagene.

Studiestøtten har ikke økt voldsomt siden da. Økningen er ikke knyttet til grunnbeløpet (G) i folketrygden heller. Da jeg, og kanskje til og med statsråd for høyere utdanning Ola Borten Moe var studenter, var studiestøtten på ca. 1,5 G. Nå er den på 1,19 G.

Mens studiestøtten og kjøpekraften hos studentene stadig blir lavere, blir prisene høyere.

Studenthybelen jeg bodde på - den er nå i overkant av 3000 kroner. Den har fulgt konsumprisindeksen. Det har ikke studiestøtten.

Det var kø for hyblene i gode gamle dager også. Og helt for jævlige utleiere som tok ågerpriser for kjellerrom uten vinduer. Jeg kan fortsatt ikke gå forbi noen av husene i denne byen, der jeg var på visning som student, uten å grøsse.

Og nå som da, ordner det seg for mange studenter som skal finne seg bolig. Samskipnaden har tross alt nødløsninger på plass. Og relativt OK priser, sammenlignet med det private markedet.

Men det at det er knapt en politikk som føres for å bedre studentenes levekår på generelt grunnlag, bør alle de som søker seg inn på høyere utdanning merke seg.

Takket være SV kommer studiestøtten opp når statsbudsjettet skal behandles til høsten, og bra er det.

Studenter er den velgergruppa, aldersmessig, som er dårligst representert ved valgurnene. De er også ferdige med studiene på et eller annet tidspunkt, og da faller deres eget engasjement for studentøkonomien for dem som kommer etter, betydelig.

Men vi bør alle bry oss om studentøkonomien for dem som kommer etter.

Det er problematisk om det blir for dyrt å være student i Norge. Vi har som samfunn investert mye i våre utdanningsinstitusjoner og kan være stolte av måten vi har bygget opp vårt kunnskapssamfunn på.

Selve høyere utdanningen er gratis for folk som er bosatt i Norge. Vi har i stor grad, heldigvis, styrt unna feller om høyere studier mot betaling.

Et av av de mest demokratiserende trekkene med vårt samfunn er at utdanninger er formodentlig gratis. Man kan skryte av trepartsmodellen i arbeidslivet så mye man vil, men vi må også fremsnakke høyere utdanning som en viktig brikke i tillitssamfunnet.

Man kan fnyse av den såkalte mastersyken så mye man vil, men det at vi har fått en høyt utdannet befolkning på relativt kort historisk tid, har vært et gode for hele landet.

Men prinsippet om gratis utdanning hules stadig ut. Levekostnadene gjør det helt umulig å være heltidsstudent i Norge - om du ikke har mamma og pappa som kan betale for det.

Det er så lite sosialdemokratisk som man får det.

Det er lite sannsynlig at noen av de større partiene vil forplikte seg til å tallfeste tiltak for økt studiefinansiering. Ved forrige valg var ingen av de såkalte styringspartiene Ap og Høyre villige å forplikte seg til å øke studiestøtten til 1,5 G av folketrygden.

Og da snakker vi ikke om gratispenger til studentene - vi snakker i stor grad om lån.

En økning i studiefinansiering som for øvrig ikke hadde hevet studentene over fattigdomsgrensen.

Det er vi andre, vi ferdigutdannede, vi foreldre som må begynne å engasjere oss kraftig i denne saken også, for at den skal bli politisk viktig nok.

Det som jeg gremmes mest av er folk som ikke støtte studentene i denne saken fordi, for å parafrasere, også "vi var blakke da vi studerte."

Det kan ikke sammenlignes.

Studentene er vår fremtid. Særlig i en universitetsby som Tromsø. De er nerven. Og de er arbeidstakere.

De har en god organisasjon, NSO, som forsøker å løfte problemstillingene ved hvert valg. Men den reflekterer studentlivets ustadighet - lederen velges for ett år av gangen.

Det er vanskelig å etablere en trykk på politikere når NSO hvert år må forholde seg til en ny valgprosess i egen organisasjon.

De må ha flere som også er villig å ta en kamp for dem, sammen med dem.

Flere av oss som har gått stigen og trukket den opp etter oss, hvis vi skal være ærlige.