De fleste i landet vårt vet at kvinner i Norge over 25 år fikk statsborgerlige rettigheter, stemmerett og ble valgbare ved stortingsvalg i 1913. Det derimot få har fått med seg, er at kvinnene fikk stemmerett ved kommunevalg i to etapper, det samme med stortingsvalg. Før 1907 da de første kvinnene fikk stemmerett og var valgbare ved stortingsvalg, den første kvinnen fikk plass i Stortinget etter valget i 1909, var det kun menn som bestemte over spørsmålet om å slippe kvinnene til ved valgurnene. Likevel kunne ikke dette skje uten at driftige kvinner jobbet i kulissene.

To kvinnesammenslutninger jobbet for at kvinner skulle få stemmerett på likefot med menn. Det var Kvindestemmeretsforeningen, KSF, stiftet i 1885 og Landskvindestemmeretsforeningen, LKSF, med ledd over hele landet, stiftet etter splittelse i KSF, 12. februar 1898. Blant annet ble Tromsø led af LKSF startet i 1900 ledet av lærerinne Thora Halvorsen, valgt inn i Bystyret 1904. Her må selvfølgelig nevnes Gina Krog, stemmerettsforkjemper og redaktør av kvinnetidsskriftet Nylænde, og fremfor alt høvdingen over alle høvdinger Frederikke Marie Qvam, gift med stortingsrepresentant for Venstre og norsk statsminister i Stockholm 1902-1905, Ole Anton Quam. Hun var driftig leder av LKSF og overtok også redaktørjobben i Nylænde i 1898. Utallige var de lovforslag om stemmerett for kvinner og såkalte petisjoner, henvendelser om det samme, hun forfattet. Alt ble overlever eller sendt inn til Stortingets presidentskap og stortingsrepresentanter når sakene skulle opp til debatt. I tillegg ble det samlet inn mengder av underskrifter fra landets kvinner og vedtak gjort i de forskjellige leddene, alle med krav om kvinners stemmerett rettet til medlemmer av Stortinget.

Nå i slutten av mai, nærmere bestemt 29. mai, var det 120 år siden de første kvinnene i Norge fikk noen form for stemmerett. Det heiste jeg flagget for lørdag. Da fikk både kvinner og menn over 25 år kommunal stemmerett ved census. Det innebar at de måtte ha en skattbar årlig inntekt på 400 kroner i byene eller 300 kroner på landet. Gifte kvinner som normalt ikke hadde inntektsbringende arbeid, oppnådde stemmerett dersom ektemennene deres oppfylte kravet. Dette kunne vedtas ved simpelt flertall i Odelstinget og deretter oversendes Lagtinget for behandling. Da var allerede alminnelig statsborgerlig stemmerett for menn over 25 år gått igjennom med det nødvendige to tredjedels flertall i et samlet Storting i 1898.

Forslaget om kommunal stemmerett for kvinner ved census, §2b i Formannskapsloven, ble først behandlet i Odelstinget 10. mai og vedtatt med overveldende flertall, 68 mot 17 stemmer. Forslaget ble så oversendt Lagtinget der Tromsø bys representant, venstremannen Hans J. Horst, tilhenger av stemmerett for kvinner, var president. Der ble det forkastet 18. mai med 16 mot 13 stemmer og sendt tilbake til Odelstinget for andre gangs behandling. Igjen ble det flertall for å åpne for å gi kvinner stemmerett, men denne gangen hadde mange som stemte for forslaget 10. mai falt fra. Saken ble på nytt sendt med knappest mulig flertall, 44 ja-stemmer mot 41 nei, over til ny behandling i Lagtinget. Der ble stemmerett med census for kvinner over 25 år vedtatt pinseaften 25. mai. Lovnen ble sanksjonert onsdag 29. mai 1901.

3. desember 1900 var det totale antall kvinner over 25 år 1858 i Tromsø by. Lovendringen førte til at 897 kvinner var stemmeberettigede ved kommunevalget inn mot jul 1901.

  • Kari Nerdrum Tangen er pensjonert lektor med tilleggsutdanning og historiker på bakgrunn av hovedoppgaven fra høsten 1977 om "Tromsø led af L.K.S.F. Medlemmenes arbeid for å oppnå stemmerett for kvinner i årene 1900-1913"